Sverdfisktrombone

2011-12-20T21:44:00.000+01:00

Her sitter jeg. Igjen. Igjen? Finnes det noe igjen igjen?

Jeg har iallfall stearinlysene på, Laura Marling i bakgrunnen. Og pc foran meg. Han i en annen pc-verden bak meg i rommet. Slik er jeg plutselig alene med musikk og pc, stearinlys og røkelse og kanskje snart te.
Så få ting som skal til for å møte en del av meg i en dør plassert mellom fortid og nåtid. Kjenne annerledesheten ved livet mitt side om side med noe så gjenkjennelig, så elementært i år etter år, overgang etter overgang. Er det nå jeg skal gjenfinne meg selv? Eller det vil si.. finne den jeg har vært forenes med den jeg er nå? Som samboer, som mor, som bosatt i Trøndelag…

Åh, så mange ganger jeg har kjent meg som fanget i et nytt kapittel i livet, uten mulighet til å lese de forrige…. Denne gangen trumfer de. Fanget i et år, med desperate glimt av tidligere kapitler, stemninger og mennesker, ord og følelser så viktige så viktige så viktige for meg, og der ligger de dulgt et sted. Jeg vet det er en sorg der. Jeg vet den gråner hverdagen min, i tvekamp med fargeeksplosjonene min lille gutt bringer inn i øyeblikkene.

Hvor ble plottet i historien av? Var det noe plott, er jeg sammenhengende eller stykket opp? En drøm som var Bergen, en anekdote eller 300 jeg kan mimre om på gamlehjemmet, splittet fra resten av historien, den hvor jeg fikk barn og flyttet et annet sted med en annen hverdag.

Jeg husker Gail og meg på trappen hennes i Bergen i sommer. Varmen hennes, alltid den utrolige varmen, trollmoren som kunne bundet sammen halene til alle Bergens trollunger og de ville kjent seg hjemme. Jeg husker ikke ordene hun brukte. Familie, kanskje.. sjelsfamilie. Det var iallfall som en selvfølgelig absurditet at jeg ikke var der blant mine, klart jeg vil returnere. Jeg hadde grått foran henne, strekt meg ut selv om jeg vet hun er en dårlig lytter om hun er aldri så full av kjærlighet. Kjærligheten hennes kaller på kontinuerlig tilgivelse av en hver avbrytelse. Det er vel også det sjelsfamilie gjør. Tilgir kontinuerlig menneskelige rust og sprekker. Jeg liker å være i den tilstanden av kontinuerlig tilgivelse, der tilstedeværelse med personen framfor meg fordrer flyt over stagnasjon.

Så nær som jeg er ham, fordrer vi flyt og stagnasjon om hverandre. Jeg ser at vi kan bringe hverandre inn i total stagnasjon. Og vi kan pumpe i gang flyten i hverandres liv, slik vi begge har kjent den før. Noen ganger tenker jeg at han ikke har noe imot stagnasjon. At det bare er jeg som bærer den muligheten, for oss begge, ved å ønske og tro vi kan flyte. Da føles det tungt på skuldrene. Men er muligheter en tung bør nå plutselig?

Min hang til eksistensielt perspektiv biter meg stadig i halen. Tidvis ergrer det meg. Tidvis tenker jeg det er det eneste som holder meg fra å ikke bli slått av og våkne opp når det føles for sent. På det mye omtalte gamlehjemmet. Der anekdotene fra Bergenslivet ikke skal være mine eneste minner av et intenst og ektefølt liv.

Jeg tenker ikke på personene som mangler i hverdagen min. Men jeg føler mangelen, tidvis griper mangelen tak i hele brystkassen. Ikke bare mangelen av den og den jeg er glad i, men mangelen på tilgang til personen framfor meg, tilgivelsen og flyten. Mangelen på kontinuerlig fellesventilering og felleslufting av det å være menneske.

Når jeg ser hvor bra vi har det – jeg ser det ganske ofte -, hvordan vi lever på landet med det vakreste barn i verden, hvordan vi samarbeider, privelegiene våre, alt det vakre… da ser jeg det mer med tanker enn følelser. Hvor er den dype takknemligheten og tilfredshetsfølelsen som jeg vet jeg evner så vel å oppleve?

Ertende, nesten hånende, ligger følelsen der av å være snytt for opplevelsen av et Stort Steg Opp idet jeg fikk barn. Jeg tok Et Stort Steg Tilside. Nå står jeg på sidestien med barnet mitt, og ser på meg selv, som ser på meg selv, som ser på seg selv. Og lurer på om det kanskje er dette som er hovedstien. Eller om de to møtes et sted. Fortrinnsvis ved en bekk som sildrer. Gutten min begynner forresten å kjenne igjen ordet ”Bekken” nå hver gang vi nærmer oss den, når jeg stopper opp og lytter demonstrativt og gjentar ordet igjen og igjen. Da smiler han, lytter og ser i retning lyden av bekken. Er det ikke et levende og kjærlig ansikt han ser? Jeg vet øya mine lyser, jeg vet jeg ser skøyeraktig ut, jeg vet han merker min kjærlighet, jeg vet han føler seg trygg hos meg, jeg vet jeg er en god mor. På sidesti eller hovedsti.
Det kjennes hånende også når jeg tar meg sjøl i å tenke han er heldig som kommer fra narkohelvete og andre utfordringer og til dette.. et Stort Steg Opp. Når han holder gutten i armene, er det ikke tvil i ham om at det er det største han vet, han føler ikke på manglene ved en sidesti som kanskje ikke er en hovedsti, men en sti der masse av en sjøl ikke leves. Og gutten, kjenner hengivelsen, uforbeholden, ”Du er det største som har skjedd meg” i armene hans. I armene mine, merker han spørsmålene mine under overflaten, om hva jeg forsaker i livet og i meg selv, om sorg, om sidestier og hovedstier?

Det er jul igjen. For et år siden var jeg en gravid gudinne midt i en overgang jeg ikke visste hva var. Snart et år siden jeg tok farvel med Bergen uten å vite hvor stort Farvel det var.

4 mnd

2011-08-27T21:30:00.003+02:00

Jeg vet ofte ikke om jeg er i en tid jeg er mer tilstede og lykkelig enn på lenge, eller mer fjern og flat enn på lenge. Kanskje det veksler. Kanskje det på paradoksale vis kan være det samme.

Det nye lille livet, personen som plutselig angår meg mest, kaller på hjerte og tilstedeværelse i øyeblikkene. Han er det største i livet. Samtidig, med et større blikk har det lenge kjennes som noe jeg ikke har fattet. I overskuelsen, opplevelsen av hvor jeg er og hva jeg vil, blir denne tiden jeg ikke har skrevet, til noe svært underlig. Jeg vet noe av det største i livet mitt begynte nå. Og nettopp det robbet meg for opplevelsen av et sammenhengende liv.

Jeg tenker på Bergen, og det er ofte minnene ikke kjennes ut som mine egne, men som en annen i meg sine minner. Hun har mindre plass. Og jeg vet hun gråter, jeg kan kjenne det i hjertet mitt, at hun lengter etter annerkjennelse for alt hun er. Kvinnen i Bergen som flyttet til et nytt liv. Kvinnen som lever det nye livet, opplever glede og varme. Hun kjenner daglig takknemligheten over de nye gavene bre seg. Og hun hysjer vekk den andres stemme, den som blander takknemligheten med skyldfølelse over å lengte og savne.

Det er menneskene jeg savner mest. Noen dager er de der, som et trygt bakteppe, havner jeg alltid kan finne igjen. Jeg ser ansiktene deres klart, og har tillit til at de har mitt ansikt rett under overflaten, båndene uavhengig av sted og tid er viktigere enn ukentlige møter.

Men oftest er de ikke i bevisstheten på den måten. Ofte tenker jeg ikke på de, både fordi annet opptar meg, og fordi jeg vakler ved tanken på de. Det svimler litt, jeg får klump i halsen og uro i magen. Jeg vet ikke om jeg tør sørge. Jeg vet ikke hva som er tapt. Og om det kan finnes igjen, eller på nye måter.

Da vi var i Bergen i juni var alle den de er, og i utvikling. Slik de er, slik jeg har pleid følge de. Større hull i historiene, men gjenkjennelsen er historieløs. Det var så godt å se de, jeg følte jeg fløt fra møte til møte, selv når det var kav og spedbarnsgråt. Men jeg turte bare øyeblikksvis virkelig kjenne hjertevarmen i klemmene og nærværet. Ved et par anledninger lå de der under overflaten, tårene.. ikke bare berøring, men også sorg.. også redsel for å kjenne for mye etter og forstå hva jeg har mistet. Eller valgt bort?

Jeg sliter med å ta tilbake opplevelsen av å være mer handlende aktør i mitt liv, og ikke bare en marionett for livshendelser. Jeg har alltid sett på livet som en kombinasjon av de to, men kanskje jeg har vært sterkere aktøren før. Ja, jeg velger å være her, og jeg liker det valget. Samtidig et valg som trekker med seg en ufrihet. Forsakelse. Og som jeg frykter skal dra meg lenger vekk fra en egen vilje, vekk fra evnen til å skape min virkelighet.

Det hender noen med store forståelsesfulle øyne sier slikt som "Det må ha vært litt av en overgang" eller "Du har ofret mye for mann og barn skjønner jeg." Og da setter de et lite støkk i meg, den gråtende kvinnen fra Bergen hulker før hun holder seg for munnen, og det kjennes som jeg nærmer meg en grense jeg ikke har lov å være ved. Jeg streber litt krampaktig etter å selvfølgeliggjøre valget mitt. Den strebenen foregår mer på hans vegne enn mine egne. Jeg får vondt av å fornemme scenarioer og valg som ville bragt meg nærmere mine mennesker, ansiktene og klemmene deres.

Det er vanskelig i en slik tid, å skjønne hva savn og vondter egentlig handler om. Sorgen alle som får barn går igjennom, ved å forsake livet de hadde før? Ubearbeidet overgang, og sålangt ingen mulighet til å virkelig dvele og sørge over det tapte? Eller en form for svik ovenfor meg selv, og livet jeg ønsker meg, idet jeg velger uten virkelig å kjenne etter om jeg vil leve så langt fra så mye betydningsfullt i livet mitt?

Jeg vet Engelen har skapt en helomvending. Og jeg vet livet slik jeg kjente det i Bergen aldri kan gjenskapes. Det er en sorg jeg ikke har fattet enda, og en vidunderlig ny verden samtidig. Men hva av meg kunne/kan leve parallelt med dette nye? Jeg vil ikke forsake store deler av meg selv, og slik jeg liker leve, ut av en overdreven forestilling om at det ikke kan ha plass når gutten er mitt viktigste. Jeg vil han skal vokse opp med en mor som er så mye av seg selv som hun kan være.

100 innlegg.

2011-04-03T19:55:00.004+02:00

Sensitiviteten skal til å bli del av et voksenliv. Og jeg skal se den i en annens øyne, den andre som jeg vil ønske verne om aller mest, den andre som jeg aller mest vil ønske godt for.

Jeg føler en stolthet og et ønske om å forsvare og ta vare på min sensitivitet. Uansett hvor mye jeg har følt meg overveldet, eller ikke passende i denne delen av verden, uansett hvor ofte en del av meg har gjemt seg i en slags flauhet over sensitiviteten. Jeg ønsker meg også styrke, jeg tar vare på kraften i meg, jeg vil ikke krype unna og gjemme meg som et forskremt dyr i møte med verden. Jeg har lært hvordan å gå ut dørene med smilet mitt, ta inn inntrykkene og finne god plass til de, tidvis beskytte meg eller trekke meg tilbake, men ikke stenge av. Ikke kutte trådene mellom inntrykk og følelsesliv. Ikke bli tilskuer til øyeblikket mer enn en deltaker.

Magen har vokst og det vakre biokjemiske landskapet innvendig har hengt med i svingene, flukturert i takt med trinnene bare kroppen min vet om at den skulle gå... brakt følelsene og instinktene til sårbarhet og beskyttelsesbehov, berøring og stillhetssøken. Tidvis er det så sinnsstemningen har blitt grepet av noe som skyller gjennom uten tilhørighet i meg, bare del av det som skjer, som påvirker meg, og kanskje jeg finner en knagg å gråte over, eller kanskje jeg gråter uten grunn.

Andre ganger, og kanskje mer jevnt gjennom dagene og månedene som har gått, er det heller som om landskapet innvendig, det som driver og bygger barn og forbereder omveltning, også bygger opp igjen og påminner meg om et hjem i meg. Der hvor sensitiviteten hører til. Der hvor den ikke er noe å være flau over eller unnskylde, noe å bli mobbet for eller frykte blir en svakhet i min fremtidige profesjon. Det er et hjem hvor jeg er menneske, slik jeg er ment å være.. lyttende, vár, stillhetssøkende og dvelende... med antenne ute, med evne til å bli berørt.

Så mange inntrykk i livet i Bergen, der hver dag kunne inneholde mange menneskemøter som føltes betydningsfulle, der jeg kunne ta inn ansiktene på gaten eller fargene og lydene med åpenhet og utstrakte antenner. Noen ganger trekke meg tilbake og beskytte meg, dvele over inntrykkene og tankene og følelsene de fostret i meg. Men det kunne ikke bli for mye, og jeg søkte ut videre, deltok videre i verden på godt og vondt.

Og jeg var uten TV. Alle de tingene folk opptar seg med fra den verdenen, om en eller annen som sa eller gjorde ettellerannet fiktivt eller foran medias blikk, ettellerannet som var trendy eller en siste reklamesang på hjernen.. angikk meg ikke. Noe innhold kanskje, av hva som skjedde i verden beskrevet i en avis, klipp på internett fra en hendelse, og samtaler om tema media også snakker om, selvfølgelig var det tråder til noe av den verdenen. Men først og fremst levde jeg i Bergen, i det som foregikk rundt meg, i det jeg kunne delta i eller observere 'live' i øyeblikket. Og det kan være intenst for en sensitiv person, men sjeldent for mye.

Jeg har vært veldig fornøyd med å velge TV bort. Når noen har spurt hvordan jeg kan fylle dagene med så mye, har svaret vært at jeg ikke har TV. Når noen har spurt hvorfor det virker som jeg har energi stort sett alltid, har jeg svart det samme. Jeg har kanskje vært en del på nett, men også der en deltaker mer enn passiv mottaker.

Ja, jeg har priset meg glad for ikke å ha TV. Jeg har vel også sagt til meg selv at jeg ikke vil ha det i livet mitt, uten å tenke over at andre tider vil by på større utfordringer med å fylle dagene og timene som fyllte seg opp så lett i Bergen.

Og så er TV'n der igjen. I livet mitt. Mye fordi den er i den andres liv, han som er nær meg, og jeg ønsker ikke gjøre inngripen i en annens livsvaner noe mer enn jeg ønsker andre skal gjøre det samme ovenfor meg. Kjærlighet får meg til å finne møtepunkter på halvveien i så mye, og jeg tenker dette er også et slikt møtepunkt. Mellom TV som selvfølgelig del av hverdagen og livet uten TV. Jeg smiler for meg selv og husker kjærligheten hver gang bildene kjennes som uvelkomne inngrep i livet mitt. Men noen ganger lurer jeg på om smilet er mer der for å lure meg selv til å tro kjærligheten gjør at TV'n ikke kan ta grep om meg, enn det er et smil av kjærlighet.

Blinkelysene og volumet, ufrivilligheten ved å få historiefortellinger som engasjerer avbrudt av konsumerisme-forkynning med falskhet som høyeste fane, skjermen som fanger ved å vekke nysgjerrighet over hendelsesforløp samtidig som den bombarderer med lyd og lys jeg ønsker mindre, tempo tempo tempo, mangelen på mulighet til å dvele ved en følelse eller stemning fordi skjermen slynger det neste i fleisen før tankerekken var halvveis, lattermaskinene og kunstige avleveringer av replikker skrevet av middelmådige manusforfattere.

En sjelden gang mer innhold eller noe som ser virkelig ut, fra den levde verdenen til menneskene.. en lettelse, ja, men også så understrekende av kontrasten til alt det andre. Også understrekende av at det er virkeligheten jeg lever i. Den som befinner seg i rommet, og i huset, og i stillheten som omfatter huset.

Skjermen gaper, sluker, brer om seg med alt som angår meg mindre, og minner meg konstant på alt ved denne verden jeg ikke ønsker skal dominere livet mitt. All splittelsen og fragmenteringen, bilde for bilde, tema for tema, uten tråder og uten sammenheng. Ulingen fra pengene, som et snikende spøkelse i kulissene som påvirker alt som presenteres, og hvordan. Alle idealene som ikke vil bringe en noe sted, designet og opprettholdt for at en aldri skal føle en har og er nok. Distraksjonene fra å kjenne etter på dagens sinnsstemning, dagens indre opplevelse, dagens fuglekvitter eller kveldens himmelfarge.

Boksen som dreper tiden.

Idag blir jeg engasjert i nyhetene. Elfenbenskysten tvilholder plutselig på følelsesapparatet. Jeg vet ikke om det skjer frivillig, jeg holder antennene litt tett ved programmene som lettest trykker på vitenen om at vi lever i en jævlig verden. Og de er raske med klippene, jeg får ikke sukk for meg til å trekke antennene enda tettere inn før ansiktene og blodet treffer. Men uansett, det føles på en måte godt i det vonde, å kjenne seg igjen i å være menneske, å kjenne det vri seg over at det innebærer å forlate barna sine til geværer som forfølger en, når en er menneske i elfenbenskysten.

Det er så en del av meg observerer neste klippet fra neste innslag, samtidig som følelsene er et annet sted, ikke direkte i elfenbenskysten, men i stemningen bildene har vekt i meg. Og det er noen som gråter der og, bare av helt andre grunner i vårt lykkelige land. Når sporten overtar blir jeg plutselig bevisst det som sitter i meg, samtidig som kontrasten til de som løper etter ballen gjør meg nok en gang til en fremmed på denne planeten. En som ikke kan og vil være med på kalaset fullt av inntrykk i hytt og gevær, der eneste metode for å henge med eller ta del i kalaset syntes å være å ikke delta.. med et følelsesliv. Som er sensitivt, og som ønsker bli lenger enn 5 jævla sekunder i en menneskelig stemning før neste bilde distraherer og ber deg

stenge av.

"Uten en tråd"

2011-01-21T20:30:00.006+01:00

Det er samme livet, og jeg har minnene fra det samme livet. Det jeg har levd til nå. Jeg kjenner bildene fylle meg opp på nytt, alle bildene fra alle tidene, men selv måten bildene er i meg, er forandra. Jeg sliter med å sette ord på det.

Så mye av den jeg er, eller rettere sagt den jeg har kjent meg som, har handlet om alle disse bildene, og hva de vekker i meg, av følelsen av å leve dette livet. Med alle sine forandringer, og alle sine klisjéer. Ritualene ved hver overgang, vemodsdyrkelsen og stemningene som historiene og fornemmelsen av alle tidene vekker, gråten over hva som går over, skakelsen ved -og omfavnelsen av det som er uforutsigbart og nytt.

Identitet. Jeg er i sorg og overveldelse og overgang. Samtidig liksom deprivert for mine vante klisjéer, min vante overgangs-identitet.

Jeg lurer på om jeg har en nærmest religiøs tilknytning til min egen livshistorie. En ærefrykt og dyp respekt for alt jeg har opplevd, mangfoldet og innholdet som kan presses inn i årene. Innvevd i meg som en selvfølgelighet er det å alltid være del av en tråd, og aldri havne for langt fra fornemmelsen av denne tråden, og når jeg plasserer meg på den kjenner jeg meg selv igjen som en gammel venn, samtidig med ydmykhet for hvordan vennen stadig er ny der hun er nå.

Minnene, jeg overrumples av de i disse dager, som forventet, men likevel annerledes. Det er som om de er fremmedelementer heller enn kjente og kjære drypp fra opplevelsen av tråden, identiteten, meningen. Jeg klarer ikke kjenne den samme nostalgien, om jeg kjente den ville det være for mye, for mye liv å ha plass til. Plutselig dukker en person, en tid, en hendelse opp på netthinnen. Og jeg tenker, jeg har opplevd dét og, det var sant, det hadde jeg glemt. Og jeg vet ikke helt hva å gjøre med det, hva jeg føler, hvor jeg kan plassere det.

I halvsøvne i natt dukket så klare fornemmelser opp fra en tid da jeg nettopp hadde flyttet hit, og hadde minimalt med møbler, så jeg satt bare på gulvet, med en lysestake, og inviterte folkene jeg var med på teselskap på gulvet rundt lysestaken. Jeg så meg i halvsøvne rundt som om jeg var i et Star Trek hologram-rom over mitt eget minne, så på de tilstedeværende og ansiktene deres i samtale. "Oi, der er den, og den og den. Det er sant, vi var jo en liten gjeng til tider." Og jeg ser på meg selv, halvt utenifra og innenfra, og husker plutselig fellesskapsfølelsen, eller følelsen av verdsettelsen av stunden, eller følelsen av å være i samme rom som akkurat de menneskene den kvelden. Gleden.
Et minne lenge tapt i mylderet av alle minner. Og jeg vet ikke hva å gjøre, for med min lille religion er det som et brudd på trofasthet til tråden og historien og opplevelsene og menneskene som har betydd noe for meg, at slike minner gjemmes og glemmes. Og at de stadig blir vanskeligere å gjenkalle med følelser, som var de bare en filmsnutt. Jeg vet ikke hvem å be om nåde heller.

Nå kjenner jeg meg nådeløst slynget ut i noe som ikke bare er en forandring blant de mange, men kanskje noe som røsker meg ut av den vante bevisstheten om tråden. Til en helt ny tråd, der alt det andre, det betydningsfulle og vakre og utrolige jeg har opplevd, reduseres til et tidligere liv. Som var med å forme meg, ja. Men som jeg ikke får anledning til å dyrke lenger. Nåde.

Jeg har ikke levd en hverdag på veldig mange år. Hverdag i den forstand at dagene går uten at jeg er bevisst tråden på ett eller annet vis, uten at jeg innlemmer mine større idéer om hva det vil si å leve, om jeg lever slik jeg ønsker, om jeg er i kontakt med meg sjøl, min kropp, mine følelser, og uten flere glimt av tilstedeværelse som zoomer inn øyeblikket. Og jeg har ikke hatt like dager å veldig mange år. Kanskje i perioder på en uke eller to, men det har vært et større likhetstrekk at jeg ikke har kunnet vite hvordan en dag ser ut før den er over.

Har det vært noe desperat over min konstante hang til å ikke gli inn i en eksistensiell døs? Ikke bli avslått. Fra bevisstheten om mening og liv og død og tilstedeværelse og spørsmål om jeg har det godt. Opplevelsen av å ha det godt, har ofte blitt plassert som del av tråden i øyeblikket jeg blir opplevelsen bevisst. Og jeg har vært så glad for å ha det så mye godt, og ikke minst stolt over at det er det jeg velger og prioriterer.
Noen ganger, og enda mer i det siste, har jeg hatt det godt uten å vite det. Kanskje jeg ikke har dannet så mange minner å ta frem igjen disse stundene, for det er så bevisstheten om at en har det godt funker som trykksverte til å innprinte minnene sterkere. Men jeg vet jeg har hatt det godt, vært tilfreds, ledd og smilt og kjent kjærlighet. Uten å være bevisst det mer enn i glimt. Det er så uvant, at det går på identitetsfølelsen løs. Hvem er jeg, når jeg går her mellom to tider, midt i kløften som splitter hele livet i to og (midlertidig?) fratar meg følelsen av en tråd, og kjenner glede uten å være bevisst den?

Og kjenner han meg, når jeg kjenner meg så identitetsløs. Eller når jeg postulerer en identitet som kanskje egentlig har gått ut på dato. Kanskje min fremste identitet snart er som mor. Og hva skjer med minnene da? Kanskje den nye identiteten tar over plassen deres, kanskje dette er mitt siste farvel med de før jeg blir gammel dame som gjentar meg selv enda mer i det kjedsommelige om min spennende tid som ungdom og ung voksen. Eller kanskje jeg vil kjenne de som noe annet enn delen av en sammenhengene tråd. Heller som et annet liv som angår meg mindre, alt jeg trodde betydde masse stacket unna i assosiasjonsnettverkenes avkroker, der de sjeldent møter en synapse som bringer de frem i bevisstheten. Religionen min forsaket. Nåde.

Det nye livet kommer sannsynligvis til å bety mer for meg enn mitt eget. Det er kanskje det jeg kjenner komme, når det føles som jeg ikke bare tar nok et farvel med mylderet av minner og tråden bak meg, men farvel med å forholde meg til de med samme innlevelse og verdsettelse. Og jeg syns det er en sterk opplevelse, dette her.
Noen øyeblikk kjennes det som jeg svikter meg selv, eller den jeg tidligere har vært som intenst savner meg, som vil jeg skal annerkjenne henne og alle hennes opplevelser, fortelle henne at hun er like mye verdt.. også om hun plutselig en dag blir glemt.

2011-01-05T10:09:00.003+01:00

Det er intense drømmer hver natt, og jeg våkner ofte med atmosfæren de innhyllet meg i rett under overflaten, ikke mulig å ordlegge.

Inatt var Vågen fetevare hvitmalt og totalt annerledes. Jeg var der og andre steder, og glemte følge med på tiden for å rekke legetimen min kl 14.10. Legen var i en gammel bygning, med et akvarium i veggen i første etasje ved heisene. To heiser, små og klaustrofobiske med metallfarge, døren inn til de var som en skapdør. Heisen jeg tok kjentes som den hang løst i sjakten, den gikk feil først, stoppet opp steder, og det slo gnister oppunder taket. Jeg kom meg ut i rett etasje (5.), og måtte finne noe å skrive på og med snarest.
Det var en dør i gangen som var halvåpen, innenfor satt en kvinne på min egen alder, av normalt utspjåket type, på do. Hun hadde papir og penn i vesken, og det var først etter hun hadde gitt meg dette som ingenting, at jeg lattermildt kommenterte situasjonen og beklaget forstyrrelsen. Jeg skrev "Advarsel: Meget ustabil heis!" og hang på døren.
Legen var mer hobby-psykoanalytiker enn lege. Han hadde hatt en av mine praksispasienter til samtaler, og begynte presentere en ganske uforståelig symbol-teori om en stor gullfisk i akvariet i første etasje ved navn Felix, og pasientens reaksjon eller tanker om denne. Jeg visste ikke hva å si, syns ikke det var rett av ham å presentere dette for meg. Pasienten har flyttet til Ålesund, sa han. Mine egne ting jeg kom for kan jeg ikke huske å ha snakket med ham om.
I bygningen møtte jeg på en far med en liten sønn, ukjente for meg, som jeg umiddelbart følte et bånd til, som om det var meningen at jeg skulle ha mer kontakt med de. Jeg var glad i de som om de var familie, etter å ha vekslet to ord.
Da jeg skulle ned, var det plutselig trengsel av folk som ville ta heisene. Kanskje de kom fra et arrangement i samme bygning. Flere av de var koner med skaut rundt hodet og svært levende ansikter, østeuropeisk utseende. Ellers en stor blanding, og mange ansikter og personer merket jeg meg, og fikk et inntrykk av på kort tid. Jeg stod i den delen av trengselen som var med den 'friske' heisen. Og jeg tenkte jeg håper de andre ser lappen min på den andre, og venter. Vi var mange som trøkket oss sammen. Der ute så jeg faren til den lille gutten fortvila, den lille var kommet vekk i mennesketrengselen. Men noen av konene ropte at de hadde han og tok han trygt med ned i den andre heisen. Døren lukket seg, og min heis bevegde seg. Det var så det gikk en liten evighet mens den gikk ned, trengt sammen med mange mennesker som også var litt anspente.
Og det hadde gått en evighet. Når vi kom ut, var kroppene rensket vekk og avisene hadde begynt å skrive om hendelsen allerede. Heisen, og bygningen, hadde massakrert de andre menneskene. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, hvordan alle var døde, også de som ikke hadde kommet seg inn i heisen. Det var en person som lempet en overkropp uten hode med hvit genser inn i en varebil og kjørte.

Da jeg våknet etter drømmen, hadde jeg nettopp vært i akutt sorg og sjokk over mange menneskers liv på én gang. Og jeg er jo ikke alene, om disse mellom-tilstandene der kroppen lever som om den var i drømmen, med stemninger og fornemmelser, samtidig som jeg vet at jeg nå ligger i min seng, i denne virkeligheten.
Når så stemningen vedvarer inn i den nye dagen. I minutter, i timer.. selv når en kanskje har glemt drømmens innhold, eller skrevet den ned på en skjerm for å gjøre seg ferdig med den... Hva handler det om? En defekt i nervesystemet, som ikke klarer omstillingen fra drøm til virkelighet? En oversensitivitet? Eller har drømmen vært uttrykk for bevegelser allerede tilstede i en selv, enten de er symboler for noe eller tilfeldige resultater av fyringer i hjernen, og det er disse bevegelsene som er avduket?
Da jeg våknet fikk jeg assosiasjon fra den hvitmalte Vågen, til min andre stamkafé jeg så nedlagt og hvitmalt igår. Symbol i denne virkeligheten, for forandringene. Et av mine hjem i Bergen, plutselig omgjort til et blankt lerret. Opplevelsen av å være der er utiljengelig, bare bilder og lukter i erindringen. Og assosiasjonen til kaféen og tårene som fulgte med, om det er aldri så latterlig å felle tårer over en kafé som er nedlagt, kjentes som en puslespillbit i samstemthet med atmosfæren fra drømmen. Et aspekt av livet mitt. Som handler om vemod og sorg og heiser som ikke fungerer.

Og kanskje slike aspekter vil komprimeres til drømmer og rare morgener innimellom, siden nåtidens dager er fulle av kjærlighet midt i omveltningen.

Næring fra en farge

2010-12-10T21:41:00.005+01:00

Jeg har plutselig fått en dragning mot hvitt. Og kremfarge. Kjøpt kremfargede stearinlys. Det må være første gang.

Og jeg klarer knytte alt til noe personlig, eller noe som har med verdier og psykologi og det å være menneske å gjøre. De siste par dagene har jeg igjen tenkt over farger som mat for sjelen. Jeg satt med en venninne et sted fullt av farger, omgitt av vinduer som utstilte resten av verden som en dystopi av fargeløs mørketid. Jeg sa noe til henne om det, hvordan farger er næring for sjelen, selvfølgelige ting i livet mitt. Så hører jeg ordene mine idet jeg sier de, kanskje det er noe i hennes uttrykk og, som gjør meg bevisst at disse ordene ikke ytres ofte, av meg eller andre.
Hvordan farger snakker til oss, hvordan fargene du omgir deg med hver dag spiller en subtil men viktig rolle, og hvordan vi kanskje tørster etter fargeinntrykk like mye som lyset i seg selv nå om vinteren.. Jeg hører ikke folk snakke om det.

I perioder forholder jeg meg til farger slik jeg forholder meg til annen næring. Å på slump trekkes mot noe en trenger. Slik jeg trekkes mot brokkoli, rosenkål og leverpostei når jeg har jernmangel, får jeg plutselig en liten hang til blått eller gult.. trenger ta inn inntrykk med en bestemt farge, som om visuell cortex absorberer næring like heftig som innsiden av tykktarmen. Eller slik jeg merker et glass vann var akkurat det jeg trengte, jeg visste ikke sjøl at jeg var så tørst en gang, slik blir jeg plutselig overrumplet av et fargeinntrykk, som noe som slukker en tørst jeg hadde glemt jeg hadde....
Steder full av gråe farger, der mennesker kler seg mest grått og svart, gir meg ofte en følelse av å være deprivert for noe viktig. Næringsfattig. Og ikke minst lite levende. Og når jeg har vanket i gangene et slikt sted, absorbert gråtoner av ulike nyanser, både i fysiske farger og i mange ansikter, da tørster jeg nesten desperat etter fargene. Jeg har, uten å tenke over det, tatt pauser fra fakultetet ofte der jeg finner mest farger i byen. Lunsjpause for synet, ny næring før nye økter i det gråe.

Når det er grå vinter på fakultetet og ute, og jeg kommer hjem, hender det fargene her møter meg som noe nytt. Noe jeg vet jeg har opplevd igjen og igjen, men likevel er det nytt nå.. så godt å se, så godt å være i. De kobboltblå-malte cd-hyllene. Alt det burgunderrøde. Grønne detaljer. Gule stearinlys som kaster varm farge på alt... det holder rundt meg, det tar imot meg, det er så jeg er velkommen på en annen måte der fargene er. Velkommen med hver følelse de snakker til og gjenspeiler inni meg.

Og nå.. kremhvitt. Som jeg knapt har ansett som en farge. Kanskje sett på som fint, pent og pyntelig og passende til en brudekjole om jeg skal kle meg i denslags en dag. Men ikke noe som appelerer innover og fyller meg med gode følelser. Snøen også, hadde en slik effekt. Ja, den har alltid det når den først legger seg i Bergen og lyser opp og gjør ting mindre grått. Men det var så hvitfargen var ny.. jeg merket plutselig at blikket mitt hang igjen ved en skarve snøflekk et sted det ellers hadde smeltet, som for å absorbere mest mulig av fargen før den var utenfor synsrekkevidde.
Jeg klarer ikke la være å undre meg over om den lille i magen ikke bare beveger meg til hva å spise, men hvilke farger å ta inn. Så jeg plutselig trekkes mot hvitt. Det rene, det blanke lerret og fødselens farge.

2010-11-24T21:48:00.002+01:00

2010-11-08T21:16:00.002+01:00

Så mye av dagene som går kan beskrives i poetiske eller prosaiske vendinger. Men jeg har ikke gjort det. Ikke engang forsøkt, i mitt eget sinn eller andre steder.
Det er mye under overflaten. Under bevisstheten min, dagene som går, huden på magen. Og jeg har ikke tilgang på det, får ikke fatt i det. Likevel er det som det styrer trådene, og forandrer meg.

Jeg er et steg videre, jeg har begynt bli hjemme i dette vakuumet mellom test og barn. Jeg er hjemme i hans selskap også med større selvfølgelighet. Det er når dagene går, når jeg smiler meg igjennom de og holder på magen min i håp om en første hilsen derifra. Men når dagene ikke går, når gamle lukter eller gammel musikk når meg inn til følelsesarkivene.. da savner jeg plutselig meg selv.

Diktet som alltid er som en næring av gjenkjennelse når jeg stopper opp og kjenner dette:

Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene.
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut.
Avstanden til døden er den samme.

-Stein Mehren

Det er vanskelig å vite hva som er reise og hva som er hjem i en slik analogi. En del av meg har innfunnet meg med alt det nye som om det var en reise, noe jeg vil komme hjem fra. Men hva er så hjem? Når jeg er alene, og glemmer mannen og magen og livsforandringene, puster jeg komfortabelt ut og tenker "Her er jeg visst igjen". Jeg har visst ikke mistet meg selv helt, tross alt dette nye, tenker jeg da. Men nøklene passer ikke likevel. Plutselig står denne meg'en på dørtrammen og lurte på hva som skjedde mens hun var på ferie.

Vi sitter på flyet, det er noe mild turbulens, rister og humper litt, de annonserer det på høyttalerne. Og kanskje jeg kan skylde på arv, eller innlæring fra kvinnene i familien, eller min egen fantasi, når jeg begynner se for meg de verste scenarioer. Jeg betrakter mine egne bilder på netthinnen av kaos, mørke, barn som dør rundt meg og foreldre som skriker, avrevne lemmer og oksygenmasker. Forstilling av smerte slik jeg aldri har kjent, og sanseinntrykk deprivert for håp.
Jeg ser på mannen ved siden av meg, han har lukkede øyne og vet ingenting om mine bilder. Og jeg merker at jeg kan ha disse bildene, kanskje kjenne en uro, men ikke la de ta meg med noe sted angstfyllt. Kanskje nettopp fordi jeg vet han ville vært der med meg om jeg fikk den angsten, så jeg er mindre redd for den, og dermed lettere tar valget om å ikke løpe med den.
Videre den vanlige opplevelsen av å leke med en tenkt virkelighet der jeg er død. Jeg har ofte funnet en glede i den biten av slike tankespinn. Nei, ikke en makaber forlystelse. Heller en påminnelse om at jeg er dødelig, og den meningen jeg finner i det. Og slik en frihet, i det å vite at jeg kan dø, og jeg vil ha levd et fullverdig liv som godt kunne avrundes, den samme erkjennelsen som stadig har gjentatt seg siden august det året jeg fyllte 21 år. Noen vil sørge, og jeg ville ha vært for ung, men det har vært så mange livstider i denne livstiden, om jeg forsvinner var det likevel nok, og mer en nok, for jeg har Levd.
Når mannen ved siden av meg åpner øynene på gløtt, i halvsøvne-sentimentalitet over mine berøringer, rykker han til og kom med en lyd av ømhet eller overraskelse eller en blanding når han ser jeg har felt tårer. Og jeg har vel knapt skjønt sjøl om det er bildene som likevel har fått kanalene til å åpne seg, eller noe annet, før jeg forsøker sette ord på det for ham: Å se for seg min død er ikke det samme nå. Det som før var en befriende lettelse over at jeg kan dø når som helst, er nå forvandlet til noe så veldig annet. Døden er plutselig blitt en avbrytelse jeg ikke finner mening i. Om det er barnet eller forholdet, det kommende livet mitt eller salig blanding.
Hva som går gjennom kroppen min idet flere tårer slipper ut og mannen er nær og litt smilende berørt, det er også noe tilhørende hjemmet. Og hun som er lettet over stadig å kunne avrunde livet, har ikke nøkler som passer lenger. Jeg mister ikke forgjengeligheten ut av syne, og det gir fremdeles ekstra mening til liv å kjenne motsatsen i døden. Men det er en annen frihet i å ville at det som er påbegynt skal fortsette uten avbrytelse, hvorenn det bringer meg.

2010-10-03T21:39:00.002+02:00

Åh, noen venner er både sjeler i en hverdag i Bergen, og sjeler som virker som kanaler til så langt mer enn en hverdag..

2010-09-21T21:57:00.004+02:00

Åh, hva kan jeg gjøre her inne nå? Hva kan jeg skrive? Det er nå jeg står på terskelen til å gjøre Sverdfisktrombone forbundet til det nye i livet mitt. Jeg har vegret meg for det.. Ordene mine og deres verden knytter livet mitt sammen, men jeg føler så ofte at det ikke finnes et bånd nå, mellom fortid og fremtid.

Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?

Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.

Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.

Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...

Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?

Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.

Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.

2010-08-22T21:56:00.004+02:00

Først blir jeg en annen. Hva som var er over, kanskje det har dødd, kanskje jeg aldri får det igjen. En slags udefinerbar sorg. Og en intens konsentrasjon om dette nye, selv om det vekker angst. Jeg oppdager indre stemninger er annerledes, jeg er i et vakuum, der hvor livets evne til å overraske har all makt. Makt over følelsen av en tråd. Her er han, her er jeg, her er dette nye og oss. En imaginær fremtid, der er vi ikke mennesker, men liksom pappmasjéfigurer klistret på bevisstheten. Jeg kan flytte rundt på og se for seg gjøre de særeste ting, i en ny virkelighet. Virkelighet som ikke har synket inn, forbi pappmasjéer, inn dit bevissthet og kropp henger sammen.

Øyeblikkene jeg glemmer det nye, er først også i vakuumet. Der jeg er, der jeg ligger i vann og ser på en himmel, eller spiser bringebær, som om det er bare en idyllisk sommer jeg befinner meg i, fjernet fra fortid og fremtid. Øyeblikkene nær han også, inneholder plutselig ikke vår historie, bare dette nye annerledesland og hvordan vi er nære i det landet.

Men det skjer noe. Ikke har det gått mange dager heller, før det nye begynner så smått å hektes på det større bildet. Begynner bli en del av livet mitt, der det ikke er et gigantgap mellom hvem jeg var før, og den jeg er med det nye. Det nye går inn i vokabularet, jeg får ikke en skakelse av å si det høyt. Jeg møter mennesker som ikke vet, og det er godt, for den jeg er med de er også meg. Meg jeg ikke vil glemme. Jeg vil alltid danse.

Solen

2010-07-26T22:20:00.004+02:00

Hvor mange ganger i løpet av dette livet vil jeg zoome ut, så inn, så ut, så inn.
Der jeg plutselig fylles av alt jeg har opplevd og kommer til å oppleve, dype jordsmonn av innhold og luftbårne vindkast av tilstander og stemninger.. gripende inn i og grepet av de andre livene og tingene, kjærligheten, altet. Sprenger i brystet, pumper i hjertekamre, svulmer i innvoller...

Vemod er ikke et omfattende nok ord for tilstandene av å romme et liv.. og bli gjennomstrømmet av viten om at ingenting ligner dette øyeblikket. Forgjengeligheten holder om seg selv med klamrende favn, øyelikket smetter ut av fingrene... men så går zoomlinsen inn. Prikken som er nåtid, blir gedigen. Jeg zoomer ut igjen, og feltet i prikken utvider seg med linsen. Blir alt.

Og så går jeg neste steg, her er det en slags hverdag. Her er det øyeblikk som følger hverandre uten eksistensiell erkjennelse. De er verdifulle som de er. Tilogmed i køen på Ica søndager.

Jeg endrer på følelsen av hvem jeg er og hva jeg hører hjemme i. Det skjer vel ikke så mye, annet enn kontakten med en annen, nærheten til en annen, og tanken på ham. Jeg bor der jeg bor, jeg gjør det jeg gjør, jeg fortsetter smile mitt smil og danse min dans. Fremtiden er alltid nær, og alltid ukjent, men nå ble den begge deler så mye mer. Forgjengeligheten, og vitenen om at jeg ikke aner hva som venter, åpenbarer seg like sterkt som kjærligheten. Jeg som har min stolthet i å kunne famle, i å leve i det uforutsigbare.. så ser jeg hvor satt jeg har blitt i min form for uforutsigbarhet.
Jeg ser på livene. I lys av min bestemors død nylig, og alt av historie som fyllte henne, omga henne, bandt henne og andre sammen.. ser jeg igjen på livene. Hvor mange vendinger de tok, som ingen kune forutsi. Hvordan ingen i min familie har levd i et løp, på en linje med et mål. Drømmene som ikke ble til, verdensbildene som ble veltet om, forbindelsen til en viktig annen som ble brutt eller opprettet, alt de gjorde og sa og alle stedene de var.

Og jeg ser på mitt eget liv.. jeg vet det også er et slikt liv. Hvert år inneholder en verden ulik den forrige. Jeg har fått være så mange personer i et liv, og likevel den samme. Den samme som erindrer hvordan det er å være outsider og insider, nerd og populær, uinteressant og interessant, krampaktig usynlig og fargesprakende synlig. Den samme som erindrer å være på utsiden av samfunnet og se inn på et forvaklet grått byggverk av et samfunn, og som vet hvordan det er å være i bygget og se seg rundt og forsøke forstå det. Den samme erindrer å leve i forhold i skyldfølelse over aldri å være nok ovenfor et umettelig depresjonsgap, og nå møter noen som smiler og lar meg være. Lar meg være der jeg er, også når jeg ikke vet hvor det er selv. Det jeg gir møter ikke et sluk med sentrifugekraft, men heller en plante med evne til å trekke næring inn og bruke det i samspill med solen.
Vi er i samspill med solen. Og kanskje den vet hvor vi er.

Blikk

2010-07-06T22:22:00.005+02:00

Det er ikke sjeldent jeg entrer Sverdfisktrombone-land med både skrivebehov og vakuum i hodet. Om hva. Om hvor. Om hvem. Meg selv? Men hva er det her da? Dette livet, dette meg'et, denne idéen om et uttrykk på en skjerm, som bare jeg kan gjenkjenne som mitt eget.

Jeg skriver fortløpende og noenlunde uten tanke, for denne gangen er vakuumet i hodet mer slukende enn de andre gangene jeg har ikke visst hva å skrive. Jeg leser tidligere innlegg, og ordene mine virker skrevet av en identitet, et sett med vaner i hvordan å bruke ord og hvordan å forholde seg til verden. Vanen er der også nå, når jeg skriver. Jeg har en bevissthet, Damasio snakker om kjernebevissthet som noe ultimat subjektivt, opplevelsen av at det er en sjøl som erfarer øyeblikket og verden og forholder seg til objektene. Ingen annen. Det er jo så selvfølgelig.

Men jeg har ofte stilt meg spørsmålet, om hvordan det ville være å bytte litt mellom ulike liv.. hoppe inn i en annens erfaringsmateriale og kjernebevissthet. Men da ville jeg forlate mitt eget, som jeg jo ikke kan erfare samtidig med den andres subjektivitet. Og det er vel det vi alle gjør, kanskje vi er oss alle på én gang, men én bevissthet og dens dimensjon kan ikke erfare de andre når den befinner seg innenfor sine rammer. Så.. skal vi forsøke hoppe ut av rammene, begrensningene som er vår kropp, det som skiller oss fra en større enhet med alt som er, prøve oppløse det som er identitet, ego, følelsen av å være unik og subjektiv? Følelsen av å ha en vilje, en bevissthet som lærer, et liv som navigerer seg utfra et nettverk av synapser spesialdesignet fra vår historie.. Sjøl dyrker jeg min subjektivitet og betrakter meg sjøl når jeg gjør det.. og jo mer standardene uler, jo mer vi generaliseres til et man istedet for en samling individer, jo mer holder jeg på retten til subjektivitet.

Det kjennes ikke lett å dekryptere tankene ut i ord for øyeblikket. De kjennes ganske abstrakte, som taktile følehorn som navigerer seg innover i en lite konkret erindring, og utover i en fortettet litt skumgummiaktig masse som er denne dagens stemning.

Jeg vet iallfall at jeg forandrer meg. Et rykk heller enn et napp. Det har vært så mange inntrykk en tid nå, kanskje ikke så overveldende som i andre tider av livet, men jeg tror de har rørt ved noe i meg.

Jeg bevegde meg ut på egen vei i England.. hvor jeg ikke bare betraktet meg selv, men kanskje enda mer betraktet selve betraktningen. Hvilke tabuer jeg har i blikket på meg selv, de jeg følte meditasjonslæreren jeg forlot bare næret opp under. Idealene, frihet fra tanker om fortid og fremtid, frihet fra idéene om hvem man er. Å se på seg selv med mildt blikk over sin egen menneskelighet, overbærende.. overlegen? Se ned på seg selv?
Persongalleriet utenfor en sjøl utspiller seg ofte også på innsiden. Jeg har metaforiske damer på høyere puter inni meg også, som sitter i meditativ verdig positur, dyrker ego-fri renhet og tror (innbiller seg?) at de har funnet en annen tilstand enn den vanlige menneskelige.. og hun plasserer de andre damene på lavere puter, ser på de med overbærenhet heller enn respekt, de har jo ingenting å lære henne, de er slaver av tanker og tid.

Og jeg betraktet idéen om å være uten at noen ser. Å komme vekk fra stedet der vi tross vår stillhet kunne se hverandre, der jeg smugtittet på andres prosess, og undret meg over om de smugtittet på min. Å gå derfra ut i skogene. Trærne, kanskje de betraktet meg? Kanskje insektene jeg studerte på armen betraktet meg, eller iallfall armen min, landskapet av ukjent terreng med små hår på. Og idéen om at historien kanskje skulle fortelles til noen i en fremtid.. til nære, til bekjente, kanskje skrives ned et sted.. også en slags betrakter. Er den betraktende siden av meg sjøl en slik utenifra-betrakter? En som simulerer en sammenblanding av andre blikk, heller enn å være mitt eget? Og om det er noe eget, er det for opptatt med å bevise sin eksistens og rett til å være, til å kunne slappe av og synge med naturlighet gjennom kroppen?

Tross all denne utforskingen av kriker og kroker av mine tanker, verdier, betraktere og indre dialoger.. grep omgivelsene meg. Når jeg kjente det i kroppen, kjente fargene og luktene, konsistensene og lydene, da var det så betraktende sider klamret seg og slapp taket om hverandre.
Et øyeblikk er jeg iscenesettelsen av meg selv og mitt liv, droppet ut av meditasjon og i omfavnelse av et tre eller stirrende på et ekorn, utenifra-blikket fryder seg og gleder seg til å beskrive dette for noen. Men også da kommer staheten opp, ønsket er så sterkt om bare å leve.. bare leve leve leve i det jeg opplever. Ikke et bilde, ikke en scene, ikke en fortelling. Bare et øyeblikk. Det samme som damen på puten lokker med.. men det hun representerer, og lever etter, kommer også utenifra. Jeg ser på henne, der hun satt da jeg møtte henne, eller der mine metaforiske damer på høyere puter sitter i mitt sinn, og hva som driver henne er idéen om et bilde å plassere seg i. Bildet av en rett vei. Som skal bringe en ettellerannet høyere og bedre sted.

Enda mer enn å forlate meditasjonsoppholdet og de britiske skogene, skjer det en endring inni meg av hans blikk på meg. Én ting er det vanlige, å føle seg attraktiv, føle speilet for de gode tingene. En annen ting er.. at hans blikk ofte blir som det blikket trærne i England kjentes å ha i stundene jeg var nær de. Det blikket som lar meg være, bektraktinger og iscenesettelser inkludert. Ikke bare blir jeg bevisst rommet han lar meg puste i.. jeg blir bevisst at jeg ofte sjøl ikke gir meg det rommet. Blir bevisst tabuene, og blir bevisst at jeg får lov å bryte de, jeg spiller ut iscenesettelsen, leker med den som en unge.
For jeg vet at han ser igjennom den samtidig som han leker med, slik vi leker med det som utspiller seg mellom mennesker og gjør lek til noe meningsfyllt i seg selv. Og jeg kjenner, som i skogen, at ønsket om å rive av seg lagene av betraktninger og bilder kommer innenfra, når iscenesettelsen har spilt sin rolle. Når jeg merker i stunder med utveksling av det næreste og ærligste jeg har, at jeg også da ofte føler meg som på en scene.. noe i meg fra bak sceneteppet vil rive vekk alle kulisser, avmaskere de maskene jeg måtte ha igjen ovenfor meg sjøl selv når jeg ikke kan beskrive de eller skjønner helt hva som er maske og ikke.

Det er så rart hvordan de samme tingene kan utspille seg som bedrag eller åpenbaring, det skal bare en liten tvist til. Søken etter tilstedeværelse som lokker en ut i en runddans av idealer og selvbetraktninger og arrogane ovenfor sin egen menneskelighet.. versus en subjektivitet som ikke gadd blikket utenifra et øyeblikk, og plutselig snek en inn bakveien til tilstedeværelsen der den alltid er tilgjengelig. Blikkene utenifra, ene stunden som en tvangstrøye som distraherer fra ens egenopplevelse, andre stunder en glans å iscenesette seg selv i nærmest som automatikk som fratar en ektheten og ærligheten med seg selv, og en dyrker idealet om frihet fra ethvert blikk, snøhulemannen og Thoreau... de samme blikkene kan i en håndvending kalle på en større ærlighet enn den du lever i alene, gi rom for en annen utforsking, og være med å skape deg en virkelighet som forandrer seg.

Trykke på Knappen

2010-06-28T20:55:00.007+02:00

Hva er det som skiller virkelighetene, som får det til å skifte, enten det er et nyansert lite steg eller en helomvending. Det skiftet som bringer fargene frem så verden syntes som å ha vært et svarthvitt stillbilde før karakterene og dyrene og vannet begynte bevege seg og glitre. Hva skiller virkeligheten til den som er stivnet, den som ikke kjenner seg våken og kanskje ikke er bevisst sin søvn, eller den som er fanget i meningsløsheten, eller tankekjøret... fra virkeligheten som opplever mening?

"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"

Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.

For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?

Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.

Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...

..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.

Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?

Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.

Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?

Hail to the thief!

2010-06-23T15:40:00.004+02:00

Hail to the thief.

(En link i hvert ord :) )

Har eid albumet i tre år eller noe, hørt det mange ganger og syns det er et bra album, men liksom alltid hatt mine andre Radiohead-favoritter.

Og nå plutselig treffer det som aldri før. Aaaaaaah! Jeg får ikke nok!

Hjertehopp!

Hjemmet inni

2010-06-18T13:29:00.003+02:00

(Den som leser dette og har en plass i mitt liv der hjemme i oest eller vest, vaer snill aa hold for deg selv at jeg ikke er der folk tror jeg er)

Sverdfisktrobone. Et hjem paa en skjerm, der skjerner er koblet til et storre nettverk.

Hjemmet inni meg er ogsaa koblet til et storre nettverk.

I'll take this home
that's inside me now
like a brand new friend
I'll forever now

Vel.. ikke helt ny venn.

Menneskene foeler seg hjemme i grupper, der de finner sin tilhoerighet. Der noen har den gode retorikken, der noen viser en den gode teknikken, oppskriften aa foelge. Saa redde vi er for aa famle. Saa redde vi er for aa vaere alene. Selv der vi skulle vaere i en boble, moete seg selv adskilt og innover, var det saa frykten for aleneheten, frykten for aa velge en annen vei tok tak, truet med lovnader om manglende tilhoerighet, manglende forstaaelse, manglende vei aa gaa i fellesskap med andre mennesker som ligner meg selv i sin aapenhet, sitt intellekt, sin vennlighet.

Jeg velger aa bli paaminnet igjen om hvordan ingen gaar samme vei. Og samtidig gjoer alle det. Mellom begynnelse og slutt. Her vandrer jeg... alene, og tilhoerende i verden. Verden tar imot meg. Jeg er velkommen. Det er ingen kraft som vil straffe meg, ikke noe hierarki som vil gjoere meg liten.

Jeg moeter damen paa den hoeyere puten med en respekt jeg oensker vise medmennesker uavhengig av forskjell og putehoyde. Blikket mitt er aapent, jeg snakker med aerlighet, jeg gjoer meg ikke mindre. Jeg mottar ikke samme respekten. Jeg ser frykten i oynene hennes, der visdommen viker et uforsiktig oyeblikk for det ukjente landskap.. landskapet der det finnes flere veier. Landskapet der en ikke er trygg i aa ha valgt hva som valgtes for en. Landskapet der en kan vaere fri til aa tenke, fri til aa leve innenfra og ut, fri til aa tilgi en selv for enhver manglende tilstedevaerelse. Og ta imot oeyeblikkene av forening med alt som er, som noe annet og langt mer enn steg paa en vei.

Selv sideveier og kronglete stier kan nytes. Vandrene mellom traerne i Forest of Dean var mangel paa maal og retning den stoerste glede. Aa stoppe naar jeg oensket. Se meg rundt.. naermest snuble i min egen overveldelse naar tankene vek for det som var rundt meg. Det jeg er del av. Tenk at jeg er del av dette. Tenk at jeg glemmer det til tider.

Jeg skal trekke to tenner om en time. Og det er saa jeg flyter inn i den opplevelsen og, nervositeten inkludert. Bringer med meg selv inn i svingene uten aa bli reisesyk, naar livet overrasker med den snille urtemedisineren paa riktig tidspunkt, med visdomsord og puslespillbrikker fra menneskene med de ulike livene, med aa trekke tenner i en fremmed Engelsk by.. slik livet egentlig aldri kan slutte overraske, naar en tar imot det.

Nå

2010-06-03T23:48:00.004+02:00

Nå. Hva skjer? Jeg vet egentlig ikke. Jeg er vel imellom noe. Noe og noe annet.

Hva var dette? Eller.. er dette? Sånn egentlig? En erfaring? En vakker, livgivende, hjerteåpnende, vekstfremmende, lidenskapelig og menneskelig nær erfaring... som jeg vil gi slipp på.. eller vil jeg? Det ble en blanding av sorg og lettelse nå, idet jeg tok et steg vekk fra realiseringen av dette som noe mer enn en erfaring.. et steg mot løsrivelse.
Jeg er glad i øyeblikket, jeg er glad i å nyte det som er, når det er, og du har lært meg det på nye måter, vennen. Men også i øyeblikket merker jeg et spørsmål om retning, følelse av at noe er rett, varig, motiverer til å ta valg. Ta valg om at det er deg og meg. Jeg klarer visst ikke ta det valget. Og det føles ikke rett.

Og jeg tenker.. om ikke Dette føles riktig nok, hva i helvete vil? Har jeg en defekt? Kompliserer jeg noe som egentlig er rett? Kan jeg ikke stole på meg selv, iallfall ikke stole på tvilen, den kan jo være en luring som dekker over for de virkelige følelsene. De som ville bringe meg inn i noe varig med en som er så god for meg, så god for meg, så god for meg.... Og en jeg respekterer.
Respekt kaller på gjensidighet.. jeg føler ikke den gjensidigheten, føler ikke øya mine skinner like mye som dine... og om ikke jeg merket det så sterkt hva du trenger, skal ha, og jeg ønsker så inderlig sterkt noe annet for deg. Jeg skulle ønske jeg kjente det var riktig.
Nå er det sorg og lettelse. Kanskje bare en kneik? Kanskje vi ler senere, komfortable i noe varig, over grublinga og tvilen min den gangen.
Eller kanskje du var hjertevennen i et land imellom. Der jeg skulle få kjenne meg nær, få kjenne meg begjæret, og lære meg på nytt å åpne hjertet og elske, i øyeblikket.

2010-05-24T13:15:00.002+02:00

Men det som igår fikk meg inn på temaet meningsløs kommunikasjon, var selvsagt kontrasten. Den meningsfulle kommunikasjon.

Når jeg ikke har hatt en god samtale på en stund, merker jeg noe ikke stemmer før jeg kommer på hva det handler om. En liten stagnerthet eller tomhet. Og jeg liksom snuser ut i luften mens jeg ser tilbake. Og josåvisst, da oppdager jeg ofte at det har gått over en uke siden siste samtale med innhold og berikelse.
Er jeg avhengig? Bortskjemt? Jeg opplever ikke sjeldent at samtaler hvis kvalitet er sjeldne perler for andre, har jeg et privelegium av å oppleve på ukentlig basis. Og periodevis, som med det meste annet i livet, kan jeg bli litt blasert. Vant til at samtaler har mening, vant til at de handler om noe annet enn det hverdagslige, at de er utforskende, lærerike, berikende.

Samtidig skjer det noe når sløret av Vanen av å leve letter, når en røsker seg ut av blaserthet og åpner seg på nye måter, som også bringer samtalene til et annet punkt. Ikke bare at samtalene absorberes på en inderligere måte.. men de får en annen farge og dybde.
Så mye føler jeg skjer i det absolutt mest subtile. Der jeg er i meg selv, plukkes opp av den andre, er med å forme frekvensen imellom oss. Et videre rom, en følelse av å være nye mennesker heller enn oppfyllelse av hverandres stagnasjon.

Lørdag forsvant timene i samtale med en venninne, søndag forsvant de i samtale med en kamerat. Begge samtalene fløt totalt uanstrengt. I begge samtalene var omgivelsene bare kulissene, og vi forflyttet oss fra en iscenesettelse til en annen, mens det som foregikk imellom oss var i spotlighten. I begge samtalene kom vi på galante og høyst selvfølgelige måter inn på kjernetemaer ved vennskapsrelasjonen og opplevelser av hverandre. Renselser og avklaring av hvor vi har hverandre.
I begge samtalene kom vi også inn på temaer som passer perfekt med ting jeg undrer meg over for tida, nye innfallsvinkler på temaene maskulinitet og feminitet, standarder, hvordan samfunnet lærer oss hjelpeløshet og mye annet. Og jeg følte ikke jeg dro samtalene til temane jeg bryr meg om, de bare fløt dit, og den andre hadde sine hull i temaene som samtalen fyllte, like mye som jeg hadde. Og alltid knyttet til det personlige. Erfaringen. Her er vi, to mennesker med våre liv, og alt vi sier springer derifra. Det høyere fellesskapet som vokser innenfra det helt personlige og unike, og ut i møtepunktet. Tilstedeværelsen med sine usynlige tråder mellom øynene, tankene, følelsene. Den Gode Samtalen er noe magisk for meg.

2010-05-23T17:17:00.004+02:00

Lyd av Black Mountain i rommet og etter-god-samtale stemning inni meg. Jeg måtte bla frem igjen "Antifjas" for å se ordene fra et stadig tilbakevendende tema. Å trenge igjennom fjaset. Å møte andre i antifjas.

Livet mitt inneholder generelt veldig lite fjas. Alle klemmene, sporadiske hei, henging uten mening, tid på facebook og øyeblikk av meningsløs humor... det kan alt virke fjasete. Men så får jeg glimt av det fjaset mange andre lever i, og jeg tenker jeg er faen så heldig, faen så fri fra overfladiskhetens tyrrani.

På praksis i PPT. Samtalene på møter og i kontorene går rundt sakene, barn i skolen, deres vansker og behov. Det er innhold, det er folk som bryr seg, drøfting av etiske dilemmaer og personlige samspill, inspirasjon og lærdom. Spennende.

Så... er det lunsjpause.

Og jeg føler jeg entrer en karikert teaterscene som ironiserer over det moderne menneskets ekstreme meningsløse tomhet. Menneskene rundt bordet er vennlige, de søker etter en pause fra tanken på plikter og barn, og de søker hverandre i kontakt. Jeg forstår jo, det er vakkert på et vis.

Og vannvittig latterlig sørgelig på et annet vis. Oppdateringene om hverandres liv skal ikke berøre noe av mening.. det trygge trygge trygge spillet, hvor partene finner det minst betydningsfulle, minst personlige.
Jeg... åh.. jeg vet ikke hva å skrive engang.. det er så utrolig å observere slike samtaler. Enda mer utrolig å ta del i de. At jeg i det hele tatt fikser det. Jeg tenker med meg selv, at det er som et spill eller en lek, hvor pointet er å finne det minst interessante, mest meningsløse og minst nære en kan finne på, og deretter prøve tyne dette for alt det er verdt. Noen ganger klarer jeg det, klarer finne på spørsmål som ikke berører noesomhelst menneskelig eller interessant. "Åja, så du skiftet fra skibukse til en lettere bukse når det ble varmt, så smart. Men hvordan ble det på hjemturen da? Litt mindre varmt nedover tenker jeg?" Og jeg blir liksom litt stolt inni meg da, ser hvordan andre responderer med noe enda mer meningsløst, og skjønner jeg har gjort noe riktig.

Noen lever med den kommunikasjonen nesten hele tiden. Jeg vet det, jeg har sett glimt av det når jeg har snakket med kollegaer og vært på besøk hos folk. Senest i trøndelag, hos han som berører meg og skaper en ny historie med meg. Å være på sidelinjen i samtaler med naboene. Jeg fikk en beundring for hans evne til å snakke med de. Hvordan han klarte med selvfølgelighet følge tematikken når den var på sitt mest poengløse. Detaljert poengløshet. Og de er jo vakre mennesker, jeg kjente det var lett å bli glad i de, og jeg tenkte ikke de var lite intelligente eller ikke istand til å tenke en innholdsrik tanke. Det er bare formen de er vant til.

Men det er ikke jeg. Det er så fremmed for meg å snakke slik. Jeg forstår ikke! Inngående beskrivelser av parkett eller myseost, skibukser eller hvorvidt ens svigerbrors onkels venninne døde for ett eller to år siden.
Det er så mange temaer som er interessante. En trenger ikke være ekstremt dyp eller personlig for å finne noe felles holdepunkt som vekker nysgjerrighet, fellesskap, en ny tanke eller en ny lærdom. Hvorfor virker det om å gjøre, blant noen mennesker, å holde samtalen gående om noe jeg ikke for alt i verden kan forestille meg at interesserer de som deltar? Det er så menneskene fører hverandre bak lyset, later som de ikke har innhold, later som de interesserer seg når alle vet at ingen gjør det, later som de er deltakere i et spill, et dukketeater styrt av overfladiskhetens tyrrani.
Men da er det også litt rørende, at ingen lurer noen. For egentlig vet vi at vi ikke er dukker, men mennesker.

2010-05-18T01:05:00.000+02:00

2010-05-18T00:27:00.004+02:00

Natalie synger om damer i rosa og gåsemødre, jeg er full av noe spesielt, og hybelen gløder. Hvis du kommer fra gangen og inn kan du få gløden midt i fleisen så du blir forfjamsa og tindrende varm innvendig. Det røde og varme, ild og jord.

Nå er jeg overveldet. Eller.. det er så subtilt, så forsiktig og varsomt på et vis, det virker rart å kalle det overveldelse. Alle ordene som mangler. For de viktige tingene. Slik at vi kan ha de øyeblikkene i ordløshet i fred, lære å finne tillit til at opplevelsen deles, ord eller ikke.
Vi deler så mye mer enn ord. Jeg vet jeg har mange av de, men jeg vet også at de er bare en dimensjon. Og jeg vet du vet.

Livet har så mange historier. Noen av de forteller vi hverandre. Noen av de lever som et bakteppe, eller en kontrast til det som er nå, eller noe vi forestiller oss selv igjennom. Nå kjenner jeg vemodet stige over alle historiene mine, slik de er fortalt eller ikke fortalt, og slik de egentlig aldri kan deles, slik de bæres av meg som en erindring av en lukt, en stemning, det som opplevdes innenfra. Og når jeg kjenner på historiene her jeg sitter, og når vi bringer de inn i rommet vi skaper, kommer erkjennelsen pludrende forsiktig og lur:

Nå har en ny historie begynt. Den fortelles fortløpende, illustreres med sanselighet og kjærlighet, ord og ordløshet, og ingen vet hvoran den vi utvikle seg. Vi kan bare ta imot den, frydes av twists and turns, vite at det venter overraskelser, utfordringer og vakre beskrivelser av noe menneskelig og gjenkjennelig, som i enhver god historie. Gode historier, er de som kaller på hengivelse, der vi er tilstede i handlingen, tar inn betydningen, uten at tankene distraherer en vekk, og når vi lytter til fortelleren puster vi rolig og dypt.

Jeg puster rolig og dypt.

2010-05-15T17:37:00.003+02:00

Å være et tre.

Det er røtter, næring springer som lyshastige nervetråder oppover, langsetter. De røttene som er koblet til jorda. Til historien, hvem vi alltid var, hvem vi glemmer vi er. Tilhørigheten, der vi er forankra, der lufta er den samme vi puster oss selv og verden igjennom.

Stammen er livet som ikke var slik alle andres er, likevel alltid gjennomsyret av signalene fra røttene. Likevel koblet til alt som er, uten koblingen ville jeg ikke levd. Det kreves ikke intellekt for å forstå, men intet intellekt eksisterer frakoblet. Fra næringen i en større sammenheng, formidlet gjennom røtter og stamme.

Historien, følelsene, nervesystemet, hormoner og hudceller, der treet går over i å bli en kropp. Et vandrende tre. Fotosyntesen er deltakelsen i glede over å være til under en sol. Vannet jeg tørster etter og trenger for å leve og strekke greinene lenger ut, er berøringen fra de andre levende, de som synger til meg, de som taler til meg, de som omfavner og berører med omtanke, fellesskap, kjærlighet.

Livet mitt vil strekke seg ut i nye greiner. Jeg vet enda ikke hvor de strekker seg, vet enda ikke hva utvidelsen av den jeg er vil innebære. Og det er så godt, å ikke vite. Skremmende og godt.

Nå berøres jeg. Dråpene som treffer bladene mine er store, de faller med tyngde, men også varsomhet. De glimrer med sin glassklarhet i solskinn, og de trenger gjennom jorda, gjør næringen derfra så lett å absorbere.

Jeg lever, jeg skal dø, det vil være frykt og kjærlighet derimellom. Det gjør ingenting, og det utgjør alt. Her ligger en trygghet.

Tryggheten ligger også i uforutsigbarheten. Enhver overgivelse til vitenen om at min fremtid vil utfolde seg med uante forløp, gjør meg tryggere. Herifra har jeg tilgang på øyeblikket. Det er tanker, det er sammensurrier av hvis'er og om'er, vage bilder og idéer om hva som er mulighet og risiko, tro og tvil. Kontrollen en egentlig aldri har, avhengigheten av tiden.

Samtidig vet treet at det befinner seg i et øyeblikk.

Hva nervecellene forteller meg om, der de iler like ivrig som næringen i en metaforisk stamme, er øyeblikket. Øyeblikket der jeg er ok. Der jeg lever. Der jeg kjenner kjærlighet.

Psykotisk

2010-05-09T23:55:00.005+02:00

Katt på fanget og en ny bekjent på andre siden av bordet med fjellandskaper farende forbi. Livet har det med å plassere meg i situasjoner hvor alt er så på kornet bra timet og treffende, at det blir totalt naturlig.
Et glippe med billettkjøp, og jeg havner på et bord med en katt og en dame som er psykolog slik jeg ønsker være. En mild og kraftfull kvinne som gjennom tiår med ulike utdannelser (bioingeniør, filosofi, profesjonsutdannelsen, etterutdannelser) og jobber, holder fast ved simpelheten i at pointet er å være støtte og hjelp for andre.

Hun snakker om alle disse diagnosene.. hva er poenget? Og hun jobber et sted folk dopes ned, hun bruker de ordene og, snakker om hvordan vi om et par tiår kommer til å skjønne hva for grov mishandling vi har holdt på med. Der jobber hun, har lovet å ikke reagere på det, og hjelper det hun kan til tross. Og øya hennes gnistrer av liv. Ja, de gnistrer av liv. I hennes virkelighet, ikke ulik min, lever vi i en tid full av fornektelser, der de som skal hjelpe ikke tør ha eget blikk på ting, ikke tør stille spørsmål ved hvordan vi hjelper, der du blir utestengt og risikerer bli arbeidsløs om du uttaler deg på vegne av svake, særlig om kollegaer er de som gjør overtrampene, og der vi altså doper ned folk til det ugjenkjennelige uten egentlig vitenskapelig (heller kapitalistisk) bellegg for det...
...og øya hennes gnistrer av liv.

Og jeg tror jeg fatter at øya gnistrer.
Det er jo når jeg er mest levende, mest trygg, mest på plass i meg sjøl, at jævelskapen og galskapen rundt meg overalt også syntes mest tydelig. Gjennomskinnelig. Et paradoks?
Vi ønsker tro vi lever i noe som fungerer, vi tenker folkene som har peil står bak hvordan ting gjøres, vi tenker det er en logikk og en god hensikt som har laget et mønster i samfunnet som makes sence... det er fallskjermen vi trenger i vår utrygghet. Jeg sier vi. Men jeg er ikke inkludert i det vi'et, jeg kan ikke huske hvordan det var å virkelig ha den fallskjermen, om jeg har hatt den noen gang.

Det kan kjennes jævlig utrygt til tider.. men det kaller også på en annen trygghet. Kanskje det kaller på en standhaftig livsgnist også når jeg står i dissonansen. Mellom hva jeg plasseres i og må spille med på, og hva min indre viten sier. Min subjektive viten, som forenkler det hele til å handle om mennesker, natur, frykt og kjærlighet.

Hever jeg meg over hele samfunnet med å tenke slik? Tror jeg at jeg er bedre enn alle som har peil, menneskene før meg og nå som bygger og deltar i et system, et puslespill av dimensjoner? En ganske kraftfull jante, som ønsker slå ned på et potensielt ganske kraftfullt hovmod inni meg til tider. Men verken jante eller hovmod passer inn når en kjenner kjærlighet til seg selv og andre. Sinnet, oppgittheten og bitterheten har også mindre plass da.. eller kanskje transformeres på et vis.. til en slags klarhet, bestemthet.

Det var noe slikt jeg så i kvinnen på toget. Og ja, det er befriende. Det skjer egentlig ikke så sjeldent, menneskemøter med individer over 50 med en avklarethet i sin egenart og sitt skråe blikk på ting.. som verken forsvarer, beviser eller unnskylder seg selv. Det er vanvittig inspirerende.

Ja, samfunnet med all sin galskap utfolder seg foran meg ekstra sterkt i tidene jeg er mer trygg på meg sjøl. Når det kjennes som jeg har banet meg litt vei forbi angsten, så mer inngående spørsmål ved alt vi tar for gitt får friere spillerom. Hvorfor i all verden har vi penger? Tenker jeg da. Er det ikke noe vi egentlig har vokst oss forbi, at om vi hadde kvittet oss med de hadde vi ekspandert til noe beyond imagination?

Og når noen gjør noe, hva som helst, hva er intensjonen? Og bak første presenterte intensjon, ligger det en annen og bedrar.. ikke bare omgivelsene, men kanskje også personen bak handlingen? Når noe virker selvfølgelig, nærmest så den som stiller spørsmål ved det blir en tosk av sitt eget spørsmålstegn.. da virker det så ofte som intensjonen er frykt. Intensjonen bak å ikke stille spørsmålene, er også som regel frykt. Noen ganger så dyptpløyende, at det heller kan kalles angst, personlig angst.. den som verner mot en historie der livet ditt var en løgn alle disse årene du trodde noe var selvfølgelig, når det egentlig var ren galskap. Man kan bli psykotisk av mindre.

Jeg tenker litt på psykoser også. Og fenomenologi. Og eksistensialisme. Og objektivisme. Og standarder. Nettverket av mindre flatterende samfunnsskråblikk jeg får ut av det, går noenlunde slik:
Så vi vokser opp med vår subjektive virkelighet. En opplevelse av å være en person med tanker og følelser som navigerer seg i verden derifra, innenfra og ut.
Heidegger og andre glupinger i fenomenologisk og eksistensiell tradisjon, understreker betydningen av vår subjektive virkelighet. Hvordan ingenting egentlig kan kalles objektivt, for vi er alle subjektive vesener, her vi vandrer rundt med våre virkelighetsopplevelser. Psykologi-teoretikere som har vokst seg ifra det biologisk-ekstreme synet på psykoser, understreker viktigheten av å bevare følelsen av et subjektivt selv. Når denne følelsen ikke får forankret seg, kan vi bli fragmenterte, føle oss splittet, paranoide, kanskje begynne se og høre ting tilogmed. Iallfall oppfatte noe som reelt utenfor oss selv når det egentlig springer utifra splittetheten vi føler.

En psykostisk person, sier de da, trenger bli møtt i sin subjektivitet, sett og forstått i sin opplevelse, om den virker aldri så fjern fra våre 'friske' virkeligheter. Og jeg undrer meg.. er det bare den psykotiske som trenger dette? Og er det bare i barndommen vi trenger ivareta en følelse av et subjektivt selv? Er det kanskje viktig for voksne også?
De som slår meg som mest tilfredse i livene sine, slår meg også som vandrende subjektive selv. Ikke dermed ufølsomme for andres subjektive virkeligheter, langt derifra, men liksom på plass i seg selv. Når de tar valg, er det ikke et "man" som tar valget, det er et "jeg". Det er ikke et ukeblad som forteller de hva som passer inn i et bilde av det perfekte liv, det er en følelse, et ønske og en vilje som driver de til å skape noe, dag for dag. Leve et liv, ikke et bilde av et liv.

Og det er jo godt gjort. For ukeblader og alle deres analogier bombarderer oss. En analogi kan være siste politiske korrekthet. Eller siste vitenskapelige idé. Eller siste virkelighetsbilde i paradigmet du tilfeldigvis er født inn i. Rammene du skal måle deg selv utifra. Plassere ditt liv innenfor. Unger kan begynne måle seg selv fra de er i barnehagen.. ikke lenger bare etter foreldrenes bilde av hvordan de burde være, men en diffus følelse av en standard.
Noen av de får diagnoser når de ikke passer i den standarden. Så.. utenom det som bekrefter den subjektive virkeligheten, slik foreldres blikk og handlinger gjerne heldigvis gjør, blir de presentert for utenifra-blikket. Det som sammenligner med en standard. Noen der ute vet hva som er riktig, og ser de derifra. Enten du er mønsterungen eller adhd-ungen. For å ha kontroll, for å ane noenting om hvordan å navigere deg, må du prøve ta rede på hva som er dette riktige. Som noen utenfor deg kjenner, men som du i sin egen subjektive virkelighet ikke har tilgang på. Og iallfall ikke lever opp til.

Noen lar denne standarden bli sitt selvbilde. Og det høres noen ganger vidunderlig ut, andre ganger som et fengsel. For har man frie valg da? Klarer en tenke andre alternativer, enn det som er gitt av rammen?
Andre opplever to-deltheten, mellom hva de burde og hva de ønsker, mellom hva som ventes og hva som føles, mellom moralske regler og en etisk indre bevissthet, mellom konformitet og egne verdier.
Er denne splittelsen mellom subjektiv virkelighet og objektiv utenifra-standard så forskjellig fra den gryende psykose og dens følelse av fragmenterthet og splittelse? Og når en psykostisk person skaper vrangforestillinger utenfor seg selv som representasjon av sitt fragmenterte selv, i et desperat forsøk på å make sense out of things... er det egentlig så forskjellig fra våre forestillinger om samfunnet som ser oss, som vi må leve opp til, standardene og ukebladbildene og den siste fikse idéen om hvilken pille som kan døyve angsten?
Den angsten som pirker borti oss med en erkjennelse av et subjektivt selv, med en egen vilje. Og med en kjærlighet som ikke kan måle seg med noen standard.

Ja, slike tanker er normal kost i denne subjektive livsverdenen. Når jeg lefler med slike tankerekker, undrer jeg meg på om systemene vi har skapt oss, ligner vrangforestillingene til den psykotiske. Ikke bare en rømning fra en virkelighet, slik vi desverre ofte har betraktet psykosen.. Men en måte å forsøke make sense, forsøke ha kontroll og ikke måtte forholde oss til følelser vi ikke har lært oss å takle. Ikke måtte forholde oss til selverkjennelse, for eksempel. Eller erkjennelse av hva som kjennes riktig, framfor hva siste idé forteller oss er riktig.

Det er godt å ha det slik, at tanker ikke skremmer. Selv når de bryter totalt med en standard, pirker i min og andres angst, snur opp ned på begrepene galskap og normalitet, og attpåtil tilhører en psykologstudent som skriver på nettet.

2010-05-04T23:08:00.001+02:00

Surrealisme er godt. Så The Residents i helgen, det var en småbisarr opplevelse.

Hel

2010-04-25T19:17:00.000+02:00

Nærhet har så mange nivåer. Healing har så mange nivåer. Ja, jeg tør bruke det ordet. Kanskje vi skulle hatt et annet, et mindre belastet et. For meg er det et ord for å dele, på et annet plan enn det å gi og ta fra et jeg til et annet. Utveksling av en fundamental gjenkjennelse av det å være. En kobling mellom mennesker, som gjør de større enn summen av hver enkelt. Og.. en felles kobling til den strømmen, den flyten i alt som er, som våre redsler og innbilninger låser oss fast fra.

En vakker sjel dukket opp hos meg igår. Vennskapsbåndet påminte oss begge om sin slitestyrke. Og vi entret en nærhet, et helende rom mellom oss og rundt oss, der vi begge kan være blottet og trygge i hverandres nærvær. Og tårene mine rant da jeg fortalte hva Reiki og den Nye i livet mitt har gjort med hjertet mitt. Dører jeg ikke visste var lukket, de åpner seg og det stråler lys ut av de. Det stråler lys.

Jeg har ikke kjent meg så nær en venn på lenge. Og ja, det er nærhet overalt, det er gode klemmer, ordløs forståelse, varme smil av gjenjennelse og respekt, det er kjærlighet. På tross av alt maset, på tross av misforståelser, mindreverdighet, forskjeller, fordommer, redsler, siste forestilinger om hvem vi er og hva vi må. Men noen ganger er det ikke en "på tross". Noen ganger er forbindelsen mellom det som ligger bakenfor og skinner i oss så.. ren. Det er ingen skam over tårer eller underlighet, kanskje et glimt av flauhet senere, men der og da, ingen skam. Jeg liker dele det her på Sverdfisktromone, samtidig som jeg kjenner slike ting tilhører det ordløse, det får et latterlig drag over seg å skrive om det. Men den som leser, vil kanskje forstå.. i gjenkjennelsen av sitt eget ordløse rom. Der nærhet ikke handler om å gi eller motta, men om å forenes.

Øyeblikkene på jobben og, der jeg og den eldre jeg skal hjelpe, gi til, være profesjonell ovenfor.. forserer rollene og deler noe. Øyeblikk av gjenkjennelse, av det å være i et liv, tidlig eller sent. Når demens og ekskrementer og ensomhet og institusjonsrutiner og desinfeksjon og et varsel om død død død omgir deg og den andre... da er det heller ingen hemning på kjærligheten, der den får sjans til å gløde.
Hun som bekymrer seg over barna som leker "ovenpå", eller hun som venter på å dø og få slippe, eller hun som sitter og hoster opp mat blandet med slim mens hendene rører i most mat på en tallerken... har ingen grunn til å late som de er noe annet enn mennesker. Ingen stolthet eller normeriske kotymer som får de til å skjule den umiddelbare gleden over å se en annen, klemme en hånd, være i kommunikasjon.
Og da, hender det de bryter ned det samme i meg. Bryter ned hindringene for basal, blottet, uforbeholden aksept av hverandre som mennesker. De lar øynene mine få lov å skinne hemningsløst i et vakkert nært øyeblikk, de lar hjertet mitt juble over livet som fremdeles gjennomstrømmer oss og viser oss hverandres skjønnhet. De deler deler deler det rommet med meg, som heler oss.
Gjør oss hele.

Jeg komuniserer fra en annen plass i meg disse dagene. Det bringer meg de underligste og vakreste stundene rundt hvert hjørne. Og jeg vet jeg har mer godt i vente.

Stefan Sundström synger skjønnhet

2010-04-20T20:12:00.000+02:00

En timme till

(Kanskje ikke riktig årstid, men skjønnheten i denne er tidløs)

Som himmelens fåglar
Och ängarnas strån
Aldrig undrat var dom kommit från
Om gåvan kanske var ett lån

Går hösten till vila
Och stänger sin grind
Marken täcks av gamla döda brev
Alla orden som sommarn skrev

Gå inte- stanna en timme till
Så som jag vet du vill
Bara en timme till
Sjung för mej som ingen annan kan
Levande ren och sann
Om sommaren som förbrann

Nu andas en visa
I mjukaste moll
Stilla som ett mycket gammalt regn
Över ängar för länge sen

Jag lyssnar vid källan
Så nära intill
Ekot av en liten hammare
Genom fyra mörka kammare

Människa knackar på mänskas port
Såsom hon alltid gjort
När mörkret växt sej stort
Gå inte stanna en timma till
Såsom jag vet du vill
Bara en timma till

Nu slocknar en fjäril
Två vindar går hem
En går som på väg till himmelen
Och en ser sej om en gång igen

Har dom samma stora längtan där?
Har dom samma sagor här som där?
Har dom samma sånger där?
Gå inte stanna en timma till
Så som jag vet du vill
Bara en timme till

Følelsen av hva som skjer

2010-04-20T17:58:00.001+02:00

Det er ingen struktur her nå. Teppet er ikke støvsuget, oppvasken ikke tatt. Det ligger poser og vesker strødd ved døra, og en konsertbillett jeg nesten tråkker på daglig, slik at jeg daglig minnes på alle konsertene neste uke.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.

Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.

For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.

Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.

Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.

Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.

Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.

Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.

Potpurri av tablåer

2010-04-17T22:36:00.001+02:00

Noen ganger bruker jeg mobilen i forsøk på å fange glimt av livets mange musikalske og billedlige tablåer. Idag satt jeg og trykte på den langt fra avanserte lille saken, til jeg hadde satt sammen flere småglimt til en remse. Fra å tro til dokumentasjon. Dokumentasjonen er egentlig unødvendig. Hvorfor denne tilbøyeligheten likevel?

10 ting

2010-04-16T21:42:00.000+02:00

Det var en av tidene, i et av rommene jeg har bodd i her i byen. Utsikt til den irske puben, fra utenfor rommet mitt der jeg satt av og til om nettene og beskuet folk på avstand, spiste popcorn og tente lykter som hang mellom hakekorsene i det som vi kalte nazi-balkongen. I denne tiden kom de oftere på besøk, menneskene, de ringte på eller slo følge etter tilfeldige møter. Vi drakk te og danset til en venns felespill eller satt i lange nattetimer og intense samtaler på det lille rommet mitt.

Det var en av de som ofte ringte på, som jeg følte slang meg ut i gåtefulle sfærer i alle samtaler. Han spiste sopp ukentlig, skiftet navn månedlig, og snakket om bevissthesutvidelse daglig. Han ville lære meg en måte å massere brystene for å endre hormonsyklusen, og han ville bli massert naken. Da lo jeg, sa jeg respekterte hans frilynthet og free love idealer, men at jeg selv var i et forhold der jeg respekterte den andres følelser, de menneskelige rare vi ofte har, når det kjennes som vi tilhører noen mer enn andre.

Så han beholdt buksene på mens jeg masserte ryggen hans, vi sprang rundt i byen og spredte røkelselukt i regnet, vi hadde lange samtaler om høyere tilstander og oppløsning av egoet, og vi lo med mildhet og respekt av hverandre. Jeg av hans høytflyving, han av min jordbundenhet. En dag han dukket opp på døren, hadde han en bunke gratisaviser med seg. Han hadde blitt så glad i teksten på baksiden, at han tok med seg en bunke, og reiv av en bakside til hver av vennene han møtte på.
Den avissiden har vært med meg i snart 6 år. Nå henger den på kjøkkendøra her jeg bor.

Igår ringte en venninne. Jeg har kjent henne lenge, men hun er ny på et vis. Ny i blikket mitt, som plutselig møter så mye mer i henne enn speil for min egen usikkerhet, og ny i sitt eget liv slik hun skaper sin virkelighet disse dagene. Hun ringte da jeg lå i halvsøvne, og bad meg sitere noe fra avissiden hun hadde lagt merke til da hun var her. Å se nøyere på ordene fikk meg til å tenke. Dette lever jeg i bølger. Jeg er i en bølge. Det er fine ord:

10 things to be concious of:
1. Don't assume anything. 2. Don't take things personally. 3. You are beautiful. 4. Be impeccable with your dreams. 5. Don't believe the hype. 6. Good music. 7. If you've got something bad to say about someone, don't. 8. Leave your past behind. 9. Anything is possible. 10. Perfection's full of imperfection.

Vennen som brakte meg avisutklippet klarte oppløse seg selv etterhvert. Jeg tror ikke det var en så god opplevelse som han håpet. Jeg hører imidlertid rykter om at han har begynt samle bitene igjen. Jeg gleder meg til jeg treffer på ham i den nye tiden som er nå.

2010-04-12T23:32:00.000+02:00

Ingenting overrasker og samtidig gjør alt det.

Nebbet hakker seg ut av ildfuglegget i Solar Plexus og de fandenivolske vindene minner meg på at de alltid har vært her, og at jeg kanskje også følger de når bevisstheten ikke kjenner de.

Det er fred og energiskhet langsmed hverandre og spinnende tvinnende rundt og i hverandre. Når jeg danser, har alt av muskler og ledd, all bevegelighet, all sanselighet lyst til å være med, lyst til å rope sin tilstedeværelse i kroppen og i rommet. Og når jeg lar kroppen være med, lar ropene fra nervecellene være bud om en vår inni meg forent med den ytre, da er kroppen ikke lenger adskilt fra noe større.

Sanseligheten.

Dualismen hører tankene til, språket som deler opp. Men i erfaringen, når den er nær, når den synger sin subjektivitet, med bud om et større fellesskap i det å leve i den sangen enn noen forestilt objektiv virkelighet kan bringe frem mellom menneskene.. der kan ikke tanken og ordene dele opp. Følelser og tanker, sjel og kropp, individ og klode, ånd og materie, tid som var, kommer, er... det indre univers og det ytre.
Og selv med lag med tanker, idéer om hvem jeg er i hvilken prosess med hvilke ting å bevise for meg selv og andre.. kan det trenge igjennom. Snakke til en sterkere viten, en gjenkjennelse, fra min historie, fra menneskehetens historie, fra klodens historie, om hvordan vi aldri var adskilte.

Jeg kjenner igjen det å gråte av skjønnheten i en trekrone, eller følelsen av fotsålen som ruller over bakken. Og gråten som opplever transformasjon med vantro og selvfølgelighet på samme tid. Dyp sorg over all forvirring jeg har opplevd og kommer til å oppleve, heller ikke den adskilt fra gleden ved å være til. Dyp livsbejaende lettelse over all tillit og mening jeg har opplevd, kommer til å oppleve, og som jeg gråter meg nærmere idet jeg nesten roper ut: "Greit, jeg overgir meg!" Frykten er der, begrensningene er der, men nå er det fullt av huller, there's a crack in everything, that's how the light gets in sang Leonard Cohen...

Gjennom sprekkene sivet verden inn, renere enn på kanskje flere år. Jeg var på Nordnes, latrene til menneskene krøp inn i brystkassen, de andre lydene var også klare og myke på samme tid, det samme var fargene, formene. Dybdesyn som får meg til å le av hvordan kilometrene slynger seg bortover landskapet, hvordan kilometrene kjennes innenfra og ut. Når tankene roer tempoet til å bli et rolig vann heller enn en foss, og stillheten som breier seg ut mellom lydene blir like taktil som luften. Berørende på en sånn varsom måte, pakker meg inn i varme dyner eller bader meg i akkurat passe varmt vann. Omsluttende.
Som å hoppe inn i en skjerm og bli plutselig del av filmen. Rope "Mooooonchild!" og plukke opp bitene av en verden en kan gjenskape og videreskape. Rart hvordan deltakelse i livet har så mange lag, og hvordan det å forsere et slikt lag kan gi fornemmelsen av å dra vekk et sceneteppe. Eller se vekk fra veggen i hulen og ut i et landskap av noe annet enn skygger.

Nå kjennes det tilogmed godt å ha en hverdag med planer og oppgaver.

Ny Tid

2010-04-10T18:20:00.000+02:00

Jeg skriver i en ny tid. Jeg tør stå for det. Tør jeg?

Alle gangene de siste få årene jeg har merket noe stige, en fornemmelse av endring i sinnstemning, en forståelse som krøp nærmere følelsesliv enn tankegang.. har vært som å være på reise. Noe har skjedd som bringer meg videre i livet, ja.. jeg er aldri helt det samme som før jeg dro.. men jeg har falt stadig tilbake i en hverdag, tilbake i den jevne tilstand som reisen var et unntak heller enn en frigjørelse fra.

Dette kjennes ikke ut som nok en reise, unntaket en ramler tilbake fra. For stemningen inni meg endrer seg. Og når det ikke er en unntakstilstand, er det kanskje fordi jeg velger det. Jeg velger at nå er jeg i en ny tid. En følelse av å vokse, av knopper som brister, vinger som folder seg ut og et bredt utvalg andre klisjéer som ble funnet opp av alle de som aldri opplevde det som klisjé. Det å våkne på nytt. Til en ny vår. Inni meg. Rundt meg.
Jeg ønsker ikke rømme. Ønsker ikke være noe annet sted enn der jeg er. Fra å være i profesjonsstudiet, med alle begrensningene det legger på frihet og integritet, til det gjengse begivenhetsløse øyeblikk. Jeg kan være i det, og ha det godt.

Tryggheten inni meg har fått andre farger, siden sist den sang gjennom bevisstheten slik. Kropps-minnet mitt kjenner så mye igjen, fra tider jeg har vært i sterk kontakt og i trygghet.. men det filtreres gjennom denne tid. En ny tid.
Barnligheten og voksenheten vokser side om side og sammen. Jeg finner meg selv i voksne roller ikke kledt på meg utenifra, men båret innenfra. Og jeg lar barnlige begeistringer slippe igjennom til bevisstheten uten å hindres av flaue sensurer.

Når jeg tror det er en ny tid, kommer det også av å ha lest bruddstykker av tankespinn i denne bloggen, før jeg nå begynte skrive. Jeg ser det er mine ord, jeg husker tankene, og jeg forstår.. men åh, det kommer fra en annen stemning i meg, enn den jeg nå bærer med nyhetsverdiens verdighet. Jeg vet enda ikke hvordan å skrive herifra. Men jeg kommer til å skrive.

2010-04-05T21:58:00.002+02:00

I feberørske og risiko-redselløs fremoverlent nysgjerrighet. Intuisjonen taler. Hadde feberen skrelt av lagene av kontroll og forsiktighet? Åpnet portaler til de diffuse stemningers univers, der en plutselig får ubetinget tillit til en fornemmelse. Ingen nøling.

Jeg ønsker ikke nøle nå heller. Kanskje jeg gjør det, kanskje jeg blir perpleks og rar, vennen. Men du har vekket en uforbeholdenhet i meg. Allerede er det gode verdt hva enn måtte komme. Der er friheten igjen. Hallo, frihet.
Nå har jeg friheten til å ta imot. Det er først noe jeg har ervervet meg i det siste, en gryende frihet fra et gammelt jag etter å alltid være noe for andre, og en gammel skam over lengselen etter å bli berørt. Uforbeholdent. Av noen som vil meg vel.

Jeg er et frukttre, mitt livs herjinger og sesonger modner nye frukter i hver runddans. Jeg kjenner alltid på meg, når noe i meg modnes, når det regner heftig og gjør vondt i knopper som brister, blomster blusser opp og visner igjen før jeg får sukk for meg, og når fruktene vokser kjennes de sure og ikke klar for å presenteres for noens gane helt enda. Men jeg vet de modnes. Og jeg vet, at det er alltid noe, eller noen... som kommer bort til treet i akkurat riktig tid. Du har funnet de første modne plommene denne sesongen.

Ja, herjinger og tilsynelatende stagnasjoner bærer frukter.

Det skjedde en slags kuliminering. Tre dager. Hver med sin sterke følelse av krise og ute-av-meg-selv'het, hver med sin overgivelse til smerten og forvirringen, og hver med sin forløsning, sin møysommelige oppnøsting av glemte gulltråder i livet. De som glitrer fram et minne om total livsbejaelse. Eksistensiell prosess i fast forward, jeg ble lattermild over hvor ekstreme vendingene var, hvordan jeg hver av dagene kjente på både Den Store Håpløsheten og den Store Meningsfølelsen. Psyken karikerte sin egen runddans med de større temaer, tredje dagen kjentes det plutselig som en lek.. nedturen grep ikke fatt, for jeg kjente valget om å løpe videre sammen, nedturen og jeg, eller la være. Og da jeg lot være, var de tre dagene slutt.

Etter de tre dagene, følger tre uker der hverdagen viser meg hvor irrelevant og poengløs kjempingen er.. de gir meg gode ting, dagene. Og det er mye musikk. Jeg faster, hele meg innstiller meg på fornyelse, renselse, og en vekst som også foregår på nivåer jeg ikke forstår med en tanke, i min sammenkobling med alt som er. Inntak av næring, og ny lærdom om healeren i meg. En fasthet i min intensjon. Intensjonen er å motta, fra trådene av en større sammenheng. Alt det gode som kommer min vei. Jeg gråter når jeg tør si det, kjenne det. Min solar plexus, ilden, brenner lærerinnen min i ansiktet, og jeg kjenner det eteriske, det som er meg velkjent i en annen dimensjon enn den intellektet mitt fatter.

Frukt.
En fremmed i mitt hjem ble mindre fremmed.
Og jeg vet plutselig mer om hva som er mulig, i landskapet bak en feberfornemmelse.

2010-03-23T18:38:00.000+01:00

"Tenk lyse tanker som forflater tanken
drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
la en sterk hånd av dag røske hår
ut av din gjengrodde glede
vær trillrundt og rundtomkring og plingelingeling
sier jeg til meg sjøl, vær en helvetesharpe
som det forbisusende øyeblikket
stryker sin hånd over
og kjenn et nebb hakke seg ut
av ildfuglegget i magen, spis så sterk mat
at ganen plystrer en het svirrende svie
gjennom alt du er, drikk dagens lystvin av muligheter
trekk den ned i deg, med i alt du ønsker å bli
slik jorda drikker regnet og trekker regnflommene
ned i sin veldige brune mage.
Drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
men glem ikke at vi lever i en verden
hvor ingen vet hvem
som drømmer eller er drømt
vær et fyrstikkhode! Vær et sjølantennende fyrstikkhode
som langs risiko etter risiko skraper sin gule flamme til liv!
Brenn, du som følger fandenivoldske vinder
du som kjenner kjeften fylles av kokende spinat
du som kjenner løshunders tørst
stige til hodet, ja du som kjenner hjernemassen
svulme av fryd!
For stort og for lite brenn, brenn brått
brenn langsomt, brenn flott, brenn tenksomt
i en kampsang skutt ut
gjennom brystets buldrende vegg, gjennom
livsgnist skutt ut gjennom et øye og inn i et øye!
-Og hvis ikke, ta deg en kopp kaffe
og kall din rastløshet for ro."

-Bertrand Besigye

Første gang dette diktet traff meg var jeg 17 år, og iferd med å oppdage min egen ild. Da jeg skulle til å fylle 18, satt jeg på toget bak en mystisk jente, og det slo meg at hun var en levende, glødende sjel som den dagen hadde sluknet gnisten sin. Da hun spurte konduktøren om mulighet til å låne telefon, var jeg rask til å tilby lån av mobilen min. Litt småprat. Så dukker jeg opp ved henne, hopper ut i det, og sier: "Jeg vil lese et dikt for deg!" Og jeg leser med innlevelse og lurt smil. Hun takker meg, sier det var det hun trengte, og jeg inviterer henne i bursdagfesten min. I bursdaggave av henne fikk jeg et glass med orange blomster på. Og da det knuste to år senere, gråt jeg, for det var blitt mitt symbol for den siden av meg, som plutselig deler et dikt med en fremmed på et tog, på akkurat riktig tidspunkt.

Så vender diktet stadig tilbake.. jeg liker hvordan det er livsbejaende, jeg liker at det har noe ufullkomment ved seg, og samtidig så rett ut ærlig fra en brennende sjel til en annen. Og jeg liker hva det betyr for meg, hvilke sider av meg det alltid snakker til. De sidene som vet å leve uforbeholdent, rått og levende.. Livsgnisten.

Og jeg er en kløpper på å følge fandenivoldske vinder.

Når min egen stemme fra fortiden snakker til meg

2010-03-20T18:46:00.001+01:00

Det skjer med jevne mellomrom. Jeg kommer over noe jeg har skrevet, til andre eller for min egen del.. og blir perpleks, flau, stolt, rar, og inspirert. Og jeg undrer meg, om jeg ikke blir klokere med årene, men heller glemmer min egen klokskap. Glemmer min egen erfaring. For det er så mange sirkler i livet.. stagnasjon, bevegelse, stagnasjon, bevegelse. De samme erkjennelsene skal alltid gjøres på nytt og på nytt. I nye og nye lag.

Dette er hva jeg fant idag, skrevet 17. april 2006:
"Det skjer noe. Det er tydelig. Noe er virkelig på gang inni meg.
Jeg tror ikke jeg har gått igjennom en så ordløs utvikling siden jeg var unge. No sir, i mine ungdomsår har lite utvikling fått skje uten grundig evaluering. Av tanker og følelser. Av tankene om evalueringstankene, og tanker som igjen forsøker se på disse.
mange sinsstemninger har blitt forsøkt kartlagt og satt i bås. Og siden man ikke har et ordregister for den sildrende bekken livet ser ut til å være (jeg føler noen ganger at de fleste ordene er en kopp vann noen henter opp fra et sted i bekken, med påstand om at det er det samme vannet som det som sildrer på samme stedet, der koppen har vært), har jeg måttet ty til utvannede begreper... Forsøkt å sette de sammen på en ny måte.. eller benyttet meg av tafatte metaforer.

Jeg har de siste årene vært langt på vei en innbitt slave av tanken og analysen, på tross av at jeg er et følelsesmenneske av natur. Idet noe nytt har meldt seg i følelseslivet har det rokket ved trygghetsfølelsen helt til tankene har konstruert et kart (uansett hvor kaotisk.. tankene innebærer en illusorisk kontroll). Plassert, beskrevet og helst forklart og forstått.
Og har følelsen vært av det vonde slaget (som gjerne er de man helst vil ha kontroll over), kanskje med bunn i en angstfull stemning i meg, har denne stemningen vært utgangspunktet for mine tankedrodlerier.
Hvor mange ganger analyserte jeg ikke mitt selvbilde med tanker hvis røtter spant seg ut av min frykt for å være verdiløs? Og jeg spant betraktninger rundt min situasjon med den suicidale eksen, fra hva jeg trodde var en observant egenomsorg-stemme i meg.. men i ettertid ser jeg stemmen pipe av skrekkingytende redsel for å miste håp, og ikke være god nok.
Jeg jaktet på ekthet med grobunn i uro over min egen falskhet. Forsvarte kraftutsugende forhold med kloke tanker.. som i lagene under fornuftighet og overblikk var ledsaget av skyld: "Du er ikke nok i deg selv, for halve deg er hvem du er for dem"

Jeg er etterpåklok som faen. Alltid. Men jeg er vel ikke alene om det. Og jeg bruker de samme slitte ordene som vanskelig formidler noe nytt. Jeg skriver som alltid med en passe selvsikker artikulerthet, fordi man vanskelig får uttrykt sårbarhet med et godt språk uten å i samme øyeblikk kamuflere den uten hensikt.

Men noe er nytt. Et nytt steg i modenhet.

Jeg kaver med mine livstemaer, som alltid. Jeg er redd for å ikke ha en nær venn, og sørger litt over at med mine viktigste forhold forsvant mine næreste vennskap. Jeg er redd for kryssilden mellom egne verdier og samfunnets umenneskelighet, og hva det vil innebære å stå i den så mye som jeg mest sannsynlig må gjennom livet. Og jeg funderer over at jeg stadig plasserer meg selv i en giver -eller bidragsyter-rolle i forhold til de jeg blir kjent med.. og lurer på hvor stort lageret av sårhet er, over alt jeg ikke har mottatt eller tillat meg selv å motta. Faen, jeg blir jo gråtkvalt hver gang jeg kjenner etter på det. Det finnes såvisst også ulemper med å være den som "alltid vil klare seg".
Stadig temaer. Det er greit. Noe å oppta seg med... eksistensielle hobbyer eller noe :p

Men noe er forandret. Jeg har av en eller annen grunn et sted på veien begynt å virkelig gi slipp på tanke-kontrollen. Jeg kan kjenne på og glede meg over fornemmelsen av å utvikle meg sterkt, selv om jeg ikke har så mye ord for det.
Jeg går inn i opplevelsen av en stemning eller følelsesmessig tilstand med en slags modig iver og eventyrlyst noen ganger... en spenning over å være i ukjent landskap uten kart. Og selvfølgelig en glede av å oppleve at livet fornyer seg selv om man kan med tankene komme til å tro at det er evig gjentakelse.
Med et kart i hendene ville jeg nok ikke merket meg så mye av alt som omgir meg på eventyrferden i meg selv... og om noe ved kartet viste seg å ikke holde mål, slik kart laget av analystiske tankemønstre gjerne gjør, ville jeg vaklet og blitt grepet av angst. Jo, det skjer noen ganger fremdeles. Men behagelig sjeldent."

Hm.

Manifestere seg

2010-03-19T13:25:00.002+01:00

Så. Hva gjør livet godt?

Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.

Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.

Så. Hva gjør livet godt?

På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".

Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.

Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.

Så. Hva gjør livet godt?

Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.

Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.

Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.

Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).

Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.

Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.

Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.

Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.

Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.

2010-03-15T22:15:00.001+01:00

Jeg kjenner min egen styrke håne meg noen dager. Det dingler fremtidige skatter foran meg et sted på andre siden av et tåkelandskap, jeg vet det er skattene som vil bli frembringet av min indre styrke. Den som veller opp i meg oftest når jeg er alene. Og når interaksjonen med noen gir oss begge mye rom til å være. Svake og sterke.

Så er jeg mindre i min styrke når jeg bedriver tåspissdansing rundt andres selvbilder, eller rundt forestillingene om de. Når konfliktene vibrerer mellom hvem jeg kjenner meg som, og rommet jeg føler er tildelt meg. Det inneklemte mellom andre som har glemt sine styrker kanskje enda mer enn meg. Så vi tåspissdanser rundt hverandre. Og det er greit, det er kjærlighet der, det er et blikk for hverandres tilkortkommenhet, hverandres stakkarslighet. Vi klapper hverandre på hodet og pakker vår misunnelse eller frykt for at andre var bedre enn oss inn i små signaler, som våre falne selvbilder kan plukke opp og fores av. Nei, svartmalende bilder stadig. Mynten, to sider.

Styrken min skremmer meg noen dager. Det kjentes ut som den kan utrette noe, som om den i kraft av seg selv kunne fått meg til å stå for den jeg er, bære ansvaret i å møte verden innenfra og ut, landet med hele fotsålen ut av tåspissdansen og inn i jordbundet gange. Gangen ville kanskje ta en retning, brakt noe inn i væren, som ikke var før, og som gjorde noen godt. Men det skremmer meg altså, denne følelsen av styrke, som rekker tunge til meg over at jeg er for feig til å ta den i bruk. Frykten for hva andre måtte tro om meg, kjennes som en skinn-frykt, en tradisjon fra en gammel kultur inni meg. Kontrollen som navigerer meg mellom kategorier og bokser, som undergraver min fintfølenhet for nyanser og menneskelig frihet, er som en skinn-kontroll, jeg kjenner alltid på meg når den iverksettes, at det ikke er jeg som tar den ibruk. Det er en side av meg som ikke vet bedre akkurat i denne tiden. Men hele tida vet styrken i meg bedre. Og den håner meg for min ignoranse av alt som ønsker stråle ut og delta.

Jeg spiser salat og drikker te med en professor som har blitt min venn. Og når vi prater, kappes vi nesten om ordene, vi møter blikket til hverandre og gestikulerer. Når vi ikke forstår hverandre, snubler vi oss på plass. Og ingen av oss er redd for å ta plass, samtidig har begge ønske om at den andre skal få plass. Så vi fyller et stort rom rundt oss og mellom oss med innhold, og smiler. Og det slår meg, at i denne interaksjonen er jeg sterk.
Den andre forteller meg at han ikke bryr seg med hierarkier. Og jeg merker det er sant.

Jeg kan også føle meg sterk når jeg tildeler en annen mer rom enn jeg benytter selv. Jeg kan være sterk i stillhet, jeg kan være sterk i å motta informasjon og tro fra den andre. Jeg kan være sterk i å holde mitt for meg selv. Men det er noe annet med tåspissdansingen.. en annen type snakk, en annen type stillhet. Det store rommet mellom menneskene blir innsnevret, jeg vet ikke hva som kommer og okkuperer så mye plass, men det gjør hvert av våre rom smale og lite bevegelige, vi puster i sugerør og når vi gestikulerer faller armene ned litt oftere, som om de unnskyldte at de benyttet seg av litt rom et øyeblikk.

2010-03-06T01:59:00.000+01:00

Når det går en stund, mister jeg troen på at noe annet enn mine egne klisjéer kan strømme ut av kontakten mellom disse fingrene og disse tastene. Taste taste.. hvor taster jeg meg hen? Hvor beveger jeg meg i ordenes verden, og i dybdene av verdner rundt, inni, bak, under og hinsides ordene... Hvor ønsker jeg være på vei?

Når jeg forsøker fatte livet mitt med tankene.. betrakte det på avstand, finne kategorier eller betegnelser for hverdagen min.. da stiger også fremmedheten. Jeg undrer meg over menneskene jeg tilbringer tid med, om enkelte av de ikke har noe å tilføre meg.. jeg undrer meg over på hvilke måter jeg kjenner meg over eller under andre.. jeg prøver se for meg et liv mer på innsiden av samfunn og system og lurer på hvor mye av meg selv og de rundt meg jeg kanskje må forsake i dette løpet. Og jeg kjenner sorgen melde seg, for alt jeg venter meg å miste. Hvilke døder inni meg og i livet mitt jeg står ovenfor. Er det reelle døder? Eller er det idéer om livet mitt satt i en fremmed ramme, der jeg ikke lenger er med å drive historien frem, men innbiller meg jeg må tvinge den inn i en gitt form.. fikse idéer om hvem en skulle være i et utenifra-blikk, av den sorten som gjør meg flau, på andres vegne, når de slaver under slike idéer.

Jeg vet jo inderlig godt jeg aldri blir slave under en standard.

Tankene mine gjør noen ganger livet mindre spennende. De generaliserer og kategoriserer, så menneskene virker forutsigbare, situasjoner likeså, jeg tenker at livet mitt igrunn er litt ensformig. Alle musikalske begivenheter, alle samtaler om personlige og finurlige og filosofiske tema, alle stunder på kafé og de stadige overgangene mellom livet-som-kommende-psykolog og livet som den-jeg-alltid-har-vært-og-fortsetter-være. Det er jo samme greine, drøvtygget og repetert.
Men når jeg faktisk deltar i livet, med følelelsesliv og tilstedeværelse med på laget, blir enhver situasjon forskjellig fra den andre. En samtale kan gjødsle frøene til ny vekst innvendig, jeg kan føle at jeg er del av noe større enn meg sjøl, et nettverk av hendelser og samhanding som ikke ligner noe annet, og jeg kan fnyse av tanken som har lagt seg tungt over hjertets melodi.

Gleden. Jeg forstår noen ganger at det er den jeg er redd for å miste, når jeg forespeiler en ramme, fra et blikk sett utenifra. Gleden ved å være. Ved noe umiddelbart og øyeblikkelig gripende. Gleden ved et åpent rom mellom meg og en annen, løsrevet fra illusjoner om hva man skulle og burde være. Gleden musikken virvler opp i meg. Gleden når en føler frihet, ved å kjenne en velger det livet en lever.

Jeg syns det er merkelig hvor lite vi sørger for å være glade i dette landet. Hvordan det ikke har en selvfølgelig plass som et primærbehov som overgår de fleste andre behov. Det å ha det godt. Ikke passe, ikke klare seg noenlunde, ikke "man skal ikke klage", men en god følelse av det å leve. Det virker som mange etterstreber det å være effektiv, eller flink, eller samfunnsnyttig, eller bli annerkjent, eller ha et liv som passer en standard. Hva er poenget med alle disse tingene, om ikke du har det godt? Det kjennes så underlig, å entre voksenverdenen hvor det å sørge for å leve et godt liv fremfor et veltilpasset et, fremstilles som noe naivt og urealistisk. For hva i all verden er pointet med å leve, om ikke man tar valgene sine i ønske om at en sjøl og omgivelsene får oppleve glede mens vi lever? Og hva er det store i bruke av seg selv i en større sammenheng, delta i et samfunn på ene eller andre måten, om det ikke er med en viss porsjon glede, med et ønske om godt for en sjøl og de rundt seg som fundament for det en gjør..?

Jeg vil velge meg en vår full av glede. Ja.

2010-03-06T01:57:00.001+01:00

2010-02-19T21:33:00.000+01:00

De blanke feltene på skjermene. Med den blinkende streken, som en smal portal det hopper tegn ut av. Og tegnene gir mening, for meg, for andre, men aldri den samme. For meningen var egentlig med oss også uten tegnene, de bare fyller hullet mellom meningen og verden utenfor noen ganger. Men langt fra alltid.

Stefan Sundströms nyeste album, med gåsehud og gråt i første gjennomhøring. Jeg vet ikke hvor svenskens genialitet slutter og mitt eget behov for gåsehud og gråt begynner, eller rettere sagt hva som beveger meg. Men jeg er i bevegelse. Og jeg tror jeg er langt fra alene.

Hos mannen med dyrenavnet, stedet der mennesker 'på siden' av samfunnet skaper et lite paralellt univers som tilsynelatende virker irrelevant i forhold til livet her ute... skjer det ofte noe som tyder på alt annet enn tilsynelatenhet. En tilspissing av menneskenes temaer. De som egentlig florerer ute i verden hele tida, men ofte glipper ut av bevisstheten som den glatteste makrell.
Og når jeg er der, blir jeg lattermild, av hvordan andres tema er mine egne, av hvordan folk som lever andre liv enn meg, men kanskje med samme type sensitivitet som meg, har samme fornemmelser. Og samtidig som jeg hører noen av ordene vi utveksler der, hører det utenifra som det reneste hippietøv, synkronisiteter og kollektive strømninger i bevisstheten vår, samtidig skjer det noe inni meg. Av gjenkjennelse.
Sist jeg var der utfylte vi tre i rommet hverandres setninger. Eller.. vi trengte ikke hele setninger engang, vi bare lattermildt nikket til et ord, vi visste nikket var ekte, vi trengte ikke forklare en gang, for det kjentes så åpenbart at det skjer noen felles ting i oss og rundt oss for tida... en følelse av at krampetaket vi har i kontroll har den siste tiden nådd en slags eksplisitt høyde hvor vi kan le av oss selv, føle oss karikerte i vår manglende flyt og tillit. Med en felles følelse av at det vil skje en forløsning snart. Også der vi alle er usikre på hverandre i vårt kontroll-behov, framfor å komme hverandre i møte. Noe skal til å åpne seg. Igjen. Og det går fort, alles prosesser har plutselig økt takten. De andre linker selvsagt fornemmelsene til en kommende større bevissthetsendring i menneskeheten. Jeg vet som vanlig ikke hva jeg skal tro, men er også som vanlig åpen.

Samtalene i det siste har kommet raskere inn på nerven av ting. Klarert noe, mellom meg og andre, mellom oss og verden. Så finner jeg ut at et par jeg kjenner, som jeg opplever har gått rundt i et uklart ta-hensyn-til-hverandre famlende og fastlåst univers, plutselig har endt forholdet. Snakker på telefon med min venn, han jeg har savnet fordi jeg følte han bleknet i det som ble et stramt vi, og han høres annerledes ut. Klar. Og venner i et musikerkollektiv, som har hatt mye usagt og rart i lufta i det siste, kaller sammen til utsnakking. Venninnen jeg har snakket ut med selv, om usikkerhetene vi har hatt i forhold til hverandre, forteller meg at slike samtaler har det vært flere av i det siste. Og jeg møter igjen ei annen som forteller med lettelse av hun og kjæresten plutselig har fått klarert noe viktig seg imellom. Jeg vet ikke om jeg bare speiler min gjenfinnelse av min egen åpenhet og klarhet i verden utenfor, ser det jeg vil se.

Uansett. Noe har begynt å slippe taket inne i meg.

Det er melankoli noen kvelder. Av den blafrende, livgivende sorten heller enn den altfor dvelende. Påminnelsen om en gammel opplevelse.. når livsbejaelsen ligger skjult i mørket som en juvel. Jeg sitter og smiler med våte øyne i sanger om død og sjeleskakelser formidlet med varme og nerve.

Noe har skjedd med kontrasten og. Jeg vet ikke om opplevelsen av kontrastene som vanskelige er der lenger. Og jeg har egentlig ikke fått sukk for meg, vet ikke om jeg våger tro på dette, det er så endringen har skjedd utenfor min fatteevne. Men jeg var med mennesker fra klassen igår, og de var bare noen mennesker blant de mange jeg er glad i. Ikke mennesker i én verden framfor en annen. Så gikk jeg videre til en annen gruppe mennesker jeg er glad i, som kanskje kjenner en annen tilhørighet i andre kulturer, men likevel er i den samme verdenen. Og av vane ser jeg for meg at det ville vært et sjokk for de fra forrige scene, å bli med til denne scenen. Men det er ikke en tanke som setter seg. Den betyr plutselig mindre.
I sceneskiftet er det nesten så jeg leiter inni meg etter en opplevelse av kontrasten, av vaklethet idet jeg må omstille meg. Men.. det var så den tanken er fremmed plutselig. Som om den ikke angår meg. Opplevelsen er glede over mennesker, ene og andre stedet.

Nå er jeg så klar for våren at det kjennes som knoppene som venter på å åpne seg, og mitt hjerte som venter på det samme, nærmest holder pusten i fremblikk mot vidunderlige voksesmerter.

2010-02-17T23:11:00.000+01:00

2010-02-15T00:35:00.000+01:00

Jeg er trøtt. Nesten i halvsøvne kjennes det som, og jeg tenker at herifra kan jeg skrive. Kanskje drifte med ordene av sted inn i døsigheten, inn i sjelemat og meta jeg kanskje bare sjøl skjønner i min døsighet.

Jeg kjente en essens ikveld, etter en samtale. Det var en gjenopprettet, eller gjenfunnet tillit, for tillit har så mange lag, det er ikke bare snakk om å stole på at noen ikke vil en vondt. Men å stole på at noen er der. Og vil fortsette være det. Selv når vi har våre greier, og når vi begge har vanskelig for å ta imot. Og vi begge har manglende tillit til at andre kan ta ansvar for seg selv. Heltinnene som skal redde verden, eller skåne den fra oss når vi er på vårt mer menneskelig teite og mindre heltinneaktige. Det er rart å kjenne og være stadig nærmere denne kvinnen, og merke hvordan det er å bli møtt med den manglende tilliten, den som tror jeg vil føle meg avvist framfor å se henne der hun er. Vi har visst alle vårt. Hun og mitt er ganske likt, og det er et spennende speil. Og vi ler med hjertevarme av oss selv isammen.
Det var en essens iallfall. Etter samtalen. Jeg skapte et felt ut av det mellom hendene mine, mellom en hånd som var normalt blek, og en som var unormalt rød. Den røde hadde jeg holdt på brystet, over hjertet mitt. Hender. Rom imellom hender. Noe som skjer i det rommet. Det slutter aldri å forbause, men slutter heller aldri å føles åpenbart naturlig.

Jeg har kjent det så godt å gi de siste par dagene. En gjenopprettet kontakt der og: Glede, ikke bare selvfølgelighet, ved å lytte, akseptere, vise omtanke. Det har vært så mye grums der, rundt temaet å gi og å være der for andre. I grumset ligger minnet om alven og selvomtanken tilsidesatt, der ligger grensetemaer, der ligger oppdagelsene av hva å ta ansvar for andre innebærer. Og ikke minst, der ligger selvverdet knyttet til det å være noe for andre, framfor noe i seg selv.
"It seems like he doesn't feel he's worth something unless others need him" sa hun jeg lyttet til igår, og sammenlignet han deretter med meg. Mennesker som bekrefter andre. Mennesker som ikke ser ut til å trenge noen. Mennesker som trekker til seg de som trenger, de som søker bekreftelse. Jeg visste hva hun snakket om så godt at jeg ikke engang orket å smile lattermildt gjenkjennende.
Men det var godt å være der med henne. Føltes ikke som hun dro i meg, vekk fra meg selv. Føltes ikke som automatikk eller selvfølgelig vane, å være støttende. Og å forsikre henne om at jeg er her, anytime, se henne i øya og vise at jeg er en å ha tillit til, kjentes ikke som en komisk bekreftelse av at jeg veier min verdi i hvorvidt andre trenger meg. Det kjentes bare riktig. Og godt.

De siste par årene har oppmerksomhet rundt det å gi til andre, enhver dveling med temaet, slengt meg ut i grumsete farvann. Å formidle varmen jeg føler for andre, eller være der for de, har måttet reduseres til en autmatisk selvfølgelig greie. For så fort jeg stopper opp ved det, er spørsmålene der. Ofrer jeg meg selv? Er det andre hensikter bak? Bygger jeg opp en forventning i den andre jeg må leve opp til, en avhengighet av noe slag? Respekterer jeg den andre nå, eller tar jeg unødig ansvar? Risikerer jeg at grensene mine ikke blir ivaretatt? Bygger jeg opp min selvverd på å være noe for den andre nå?
Og jeg blir fed up av mennesker, når disse spørsmålene tar opp plass.. da kommer følelsen av at de andre er uinteressante, de har ikke noe å gi meg, jeg er lei av dem og føler meg dratt i og tappet. Så jeg har latt være å dvele ved temaet å gi, eller å formidle omtanke og kjærlighet.
Men nå kom det opp. Nynorsk-damen på p2 igår snakket i store vendinger om snillhet. Så banalt, tenkte jeg først, men så var det ikke helt banalt allikevel. Å tenke på det å være god med andre, ga meg en god følelse. Noe falt på plass. Jeg gjenkjente den mindre grumsete, klarere følelsen av å gi, når spørsmålene blir irrelevante, og en står igjen med å kjenne det er så godt å se en annen ha det litt bedre enn den hadde timen før. Hun jeg snakket med igår, hadde noe i ansiktet sitt som vitnet om at hun følte seg imøtekommet. Hun følte støtte. Det er så fint når noen føler seg støttet, tenker jeg, og kjenner det i brystet. Spørsmålene lurer, men de får ikke helt taket på meg. For jeg ønsker ha det godt med det å gi.
Jeg blir oppmerksom på, at det igjen kan kjennes behagelig å dvele ved hvordan det kjennes å gi... Og sammenhengen som slår meg raskt, er at jeg begynner lære meg å motta. Å motta. En skygge bak mange av spørsmålene... sårheten jeg aldri helt får tak i hvor kommer fra. Både lengselen og nederlaget forbundet med å ta imot. Å trenge noen, et tabu så selvfølgelig at jeg har generalisert og dannet en slags underliggende filosofi om at jeg er ikke hel eller trygg eller slik jeg vil være, om jeg trenger noen andre.
Det siste halvåret, i min sære prosess, har jeg søkt mer ut til andre enn kanskje noen gang. Har formidlet at jeg har det vanskelig. Har hatt mot til å stå for sårbarhet. Ja, det har fått meg til å tenke at andre oppfatter meg som svakere enn jeg er. Eller jeg har kjent på en følelse av underlegenhet (hm.. hvor mye kjenner andre den i forhold til meg?), å være prisgitt andres oppmerksomhet og tilstedeværelse ovenfor meg, uten å samtidig være trygg på at de opplever mitt selskap givende. Men det har gått greit. Å motta omtanke og støtte. Jeg har ikke satt opp en vegg, jeg har heller ikke løpt hjem og grått over det som kjennes som et livslangt sår forbundet med å motta omtanke og å bli sett.

Gjenkjennelsen, felleskapet, kjærligheten i å erkjenne sin egen selvverd i takt med å kjenne respekten for den andres, å gjøre det å gi til noe annet enn en diagonal motsats til å motta, øker irrelevansen til spørsmålene. Spørsmålene er laget av, og opprettholder adskillelsen. Den verdenen hvor vi alle er adskilte i vår egoisme, og gir derifra, blir utnyttet derifra, ofrer oss og tapper oss og glemmer sette grenser derifra. Jeg har kjent mye på adskillelsen det siste halvåret. Så har jeg opplevd å ta imot. Og jeg får lyst til å være god med andre og meg selv, i en mindre adskilt verden. Men først skal jeg sove. God natt.

2010-02-13T15:21:00.000+01:00

2010-02-11T23:06:00.000+01:00

Å være god med seg selv.

"Musikken er et bindeledd til menneskekroppen." Å binde seg til kroppen, til opplevelser som skyver tanker i bakgrunnen og nåtid i forgrunn, er å være god med seg selv. Tenker jeg. Og gjenoppdager, hver gang jeg minner meg selv på hvilken betydning musikk har for meg.

Når jeg er i tankene, og kanskje også noen dager har de løpende ganske paralellt med musikkopplevelser, er det å fortape seg i musikk noe som.. som får meg til å ligge på gulvet og lytte til hjertebankene over min forelskelse i musikken og blodets ivrige pumping etter å ha bevegd meg inni musikkverdenen, og undre meg storøyd over at jeg gidder å kjempe i livet mitt. At jeg gidder noe annet enn det mest naturlige; å bare være. Fra stund til stund. Å bære min kraft og styrke og refleksjon med rak holdning og lurt smil, uten tvil på min rett til å ha en plass, uten unnskyldninger og uten anstrengthet... og se det like mye i andre i samme stund. Speile kjærligheten og styrken vår fremfor frykten og mindreverdsfølelsen.

Jeg kjenner kimen til en vår på vei.

Lørdagen

2010-02-08T01:18:00.000+01:00

Jeg vet at idet jeg beskriver en dag i ord, virkeliggjør jeg den i minnet. Det er så dagen heves frem fra en bakgrunn. Det er merkelig å være så bevisst nettopp dette, når man skriver. Det handler jo ikke bare om at denne dagen får sin plass i ordene. Det handler om alle de andre dagene, som er like innholdsrike på en eller annen måte, og om deres forgjengelighet i at de ikke ble fanget i ord, at de allerede er glemt eller kommer til å glemmes. En forgjengelighet jeg lærer å akeptere på nytt og på nytt.

Lørdag.
Dagen starter i en slags tåke. Igjen er jeg ikke tilstede. Ingen yoga-solhilsen. Ingen spørsmål om hvordan kroppen kjennes ut, om jeg kjenner meg på plass. Internett og avslåtthet. Raskt ettermiddag. Setter på Mr Bungle, som et passende soundtrack til det jeg ikke vet er rundt hjørnet, og kler meg i sort og rødt.
Mens jeg står og sminker meg er det noe som hopper raskt bortover i et glimt sett fra øyekroken, og jeg skvetter. For første gang denne dagen er jeg bevisst at jeg lever, med et hjertebank og et blaff av galskap - "Hallusinerte jeg nå? Ser jeg spøkelser? Er det noe farlig her?" - før den androgyne klemmer meg med all sin varme. Og all sin egne mangel på tilstedeværelse, sin forvirring, sin redsel for hva han er og ikke er, ønsker være og ikke være.
Vi danser i "None of them knew they were robots" og springer ut i verden i hver vår manglende bevissthet, sammen. Han er sint på mannen med dyrenavnet og begrensningene lagt på ham i rom der folk vil meditere når han vil danse og synge og bli sett. Jeg klarer ikke se ham heller, inni meg er det spørsmål om hvordan noen så kjærlighetsfull kan ha så lite evne til å oppfange andres grenser og opplevelser i et rom.

Vi hopper gjennom menneskemøter på gaten og gavekortkjøp på apollon, inn i stjernesalen på nyåpnede kvarteret (var stengt i tre år). Jeg er en jentunge nå, smittet av hans umiddelbare uttrykk og evnen til å underholde andre med sjarmerende snurrighet, og kommenterer til mannen bak disken at dette var helsprøtt, å gå inn et sted og føle seg flyttet tre år tilbake i tid. Klemmer på en bekjent og ler om det samme til henne, det var jo her jeg ble kjent med henne og, i den andre tiden.
Den androgyne har møtt noen jenter som er fan av hans annerledeshet og vil høre om hans nye produsent, men blir med videre i jakt på mat. Idet vi tåspissdanser ut av lokalet, finner blikket mitt et lattermildt smil, fra et bord like ved der vi har utspilt våre scenarioer. "Åh, hei!" sier jeg, og jeg er nok litt blyg og lattermild om hverandre selv, for det er ansiktet til en medstudent som nærmest bor på fakultetet, i en slags tilsynelatende psykologstudent-perfeksjon. Iallfall sett med blikket fra ei som føler seg i andre enden av alle psykologstudent-skalaer.
Men det er egentlig et herlig øyeblikk, jeg ser på det nå med en følelse av befrielse. For det var glemt raskt, det ble ikke dvelt ved eller grublet over. Det var ingen skakelser av kontrastene mellom verdnene, bare en liten latter over livet, og en tanke om at han kanskje syns det var kjekt å se en medstudent leke i livet.

Det er rart med lek. Hvordan en kan kjenne etterlengtet slipp på kontroll og frykt, komme i kontakt. Eller på den andre siden, kjenne at en prøver leke med, men er et annet sted på et vis. Et sted mellom kontrollen og leken, der ingenting blir håndfast, aller minst bevisstheten. Inn på kjøpesenter i verste shoppingtid. Blikket hans på menneskene der, ligner mitt eget i enkelte tilstander i tenårene: Roboter, sauer, avslåtte sovende zombier som tror de lever, men knapt eksisterer. Slik gjør det ingenting når de blir uttrygg på ens annerledes-uttrykk, når kelnere plasserer oss innerst i et hjørne i kina-restauranten, eller når andre gjester fniser over at min venn er slik han er - alltid synlig.

Gjennom kjøpersenter-seansen løper assosiasjoner til Tønsberg, byen jeg kommer fra. Jeg føler meg plutselig, og meget overraskende, som en Tønsberg-innbygger. De som blir flau, når noe er annerledes, flau over å bli sett med andre som oppfører seg utenom normen, som ler litt anstrengt (selv om jeg vet min egen latter i øyeblikkene er mer hjertelig) og forsøker gjemme seg. Eller de himler med øya, selv over noen som i det forrige øyeblikket var en venn, fordi i dette øyeblikket står identiteten på spill over noe så teit som et normbrudd. Jeg merker jeg er litt nervøs, redd for det neste han vil finne på, samtidig som jeg vil være fri, jeg vil ikke bry meg om hva fremmede mennesker syns om at noen hoppet ut av boksene.

Videre, alene langsmed store lundgårdsvann, merker jeg at bevisstheten er totalt fragmentert. Som om den var av elastisk gummi, og hver opplevelse den dagen har tatt fatt i en del av den og strekt den ut i mange spisser i ulike retninger. Grensene har overhodet ikke blitt ivaretatt. Og jeg vet hvorfor så mange er sint på ham og hagler enkle beskyldninger, der det sannsynligvis ligger en angstfull frarøvelse av grensene bak det enkle.

Timingen til ting er som alltid ganske påtakelig, for i alt det blåe på min vei glir to skikkelser over i å bli kjente. Den rolige nordlendingen med det krøllete håret, som alltid gløder bak et lag av slitenhet, alltid nær en deadline av noe slag. Han bodde vegg i vegg med meg for 4 år siden, når jeg spilte for høyt eller for lenge dunket han hardt i veggen, men ellers likte han godt ting jeg spilte, og introduserte meg for Captain Beefheart. Vi har hatt sporadiske møter siden, og kommer alltid inn på de viktige og underlige tingene. En gang satt vi og husket og snakket om selvbilder på Nordnes. En annen gang ga han meg en plomme som smakte bedre enn noen plomme jeg har smakt, og jeg skrev om plommeopplevelsen da som nå. Nå står han og kameraten hans og er motsetninger til fragmentertheten. Min venn står stødig og smiler litt lurt når han snakker om kaos og tilfeldighet i master-essayet han jobber med på kunsthøyskolen. De står også stødig og smiler lurt og med forståelse når jeg forteller kort at jeg er litt susete og fragmentert etter å ha hengt med en grenseløs person. Vi skvisjer inn masse, om psykologi og kunst og kaos og deadliner og grenser og byråkrati i en ti minutters samtale før jeg går videre.

Men der jeg kommer frem, er jeg fremdeles ikke på plass. Venninnen som har bursdag poserer innsmigrende i sin nye kjole, og jeg liker hennes type posering og innsmigrethet, hun er pønk og fandenivoldskhet, kjolen kler henne fantastisk på en horribelt 18oo-tall møter 80 tall måte, slik den ikke ville kledd noen annen enn akkurat henne.. men likevel er det så jeg ønsker krype sammen av at noen trekker i min oppmerksomhet. Nesten så det er en trussel, et siste tak i et hjørne av bevissthetsgummien, som kommer til å få det til å sprekke opp elastiske hull.
Jeg informerer om min tilstand og tilhørende uvirkelighetsfølelse, og de tre andre lar seg ikke videre merke med at jeg mediterer og gjør øvelser mens de sminker seg og lager mat. Arbeidet med å komme på plass funker overraskende bra, jeg er der jeg er, endelig. Samtale med min mor på telefon, og jeg buser ut med: "Når jeg introduserer meg som psykologstudent, føles det som jeg lyver, som om jeg er falsk. Det kjennes som jeg later som." Det er godt å si slike ting uten å unnskylde det. Stå for mine teite tanker, uten å måtte demonstrere selvinnsikt, fordi hun uansett kjenner min evne til selvinnsikt bedre enn de fleste.

Festen som følger er fin. Det er rølp og rockabilly og punk i et rom, vin og ost i et annet, og rolig gitarspill og sentimental varme i et tredje. Å veksle mellom ulike verdener, enn så utfordrende til tider, er jo en hobby, så slike fester faller i smak. En intens samtale om hiphop og musikkopplevelser med en jeg ikke har møtt før. Faller enda noen flere hakk på plass da, møtepunkt i musikkengasjement har den effekten.
Jeg har ikke interesse av å beskrive detaljene av festen og dens stemninger. Den mangelen på interesse er veldig ålreit å oppdage for øyeblikket.

På veien til kvarteret møter jeg gamle venner som har blitt semi-kjendiser, de skal være dj's forteller de, og klemmer meg hjertelig. Det er rart hvordan man alltid kjenner et stikk av lettelse over at vi bare er de vi er, i møte med venner som har havnet i media og liksom er noen andre der, noen mediablikket forestilte seg. Køen var abnorm og lokalet fullt, jeg gikk ut på nordnes og kjente på stillhet.
Tilbake i byen er køen mindre, og inne er det fullt av unge dansende mennesker. Jeg er på reise tre-fire-fem år tilbake i tid, samtidig er alt forandret og folk danser i heftig klubbmusikk der jeg har alle andre typer minner på netthinnen. Absurditeten er egentlig bare behagelig, for nå er jeg samlet, de ulike kjente ansiktene og mitt eget møtes i gjenkjennelse; av hverandre og opplevelsen av å være tilbake i tid, eller å være kommet til fremtiden. Jeg er der jeg er. Og så er jeg neste sted hvor jeg er.

Neste steg var tilbake i omfavnelsen til den androgyne, ute i gaten. Hans frekvens, måte å være på, uforbeholdne synlighet og lekenhet passer menneskene bedre om natten. Da elsker de ham, omringer ham men får aldri tak i ham, de henger på samme gatehjørner som ham, og legger merke til ham med dragning heller enn usikkerhet eller anstrengthet når han entrer et rom. Igjen representerer han en sterkere versjon av hva jeg selv opplever; å lettere forholde seg til andre når alkoholen de konsumerer har skrellet av et par lag med sosial-angst og kontroll og frykt for noe ukjent. Selv er vi aldri fulle.

Jeg treffer venninnen fra klassen på Pingvinen. Der er det varme farger og varme fjes, de hun er med utstråler det samme, og hun og jeg er glad for å se hverandre. Det er så mye vi har felles, og det på områder i livet vi kanskje har mindre felles med noen andre, det gir litt følelse av et nytt hjem i møtet.
Pling står plutselig midt på gulvet og smiler stort til meg. Vi klemmer så inderlig som gamle venner gjør. Hun mistet de hun kjente av synet idet hun så meg, lysene kommer på og jeg foreslår at hun og jeg finner et nachspiel. Venninnen fra skolen er trøtt og skal bake marengskake til kjæresten på morgenen, hun går hjem, vi går videre, for jeg vet vi må få teften av den androgyne før han har funnet seg et nachspiel. Når vi får øye på ham, er han tilsynelatende alene, spør om vi vil være med, og før vi har gått tre kvartaler har vi, uten helt å skjønne hvordan, blitt til 15-20 folk. Den androgyne hopper som en liten feminin gjøgler foran halen av folk, en liten nachspiel-messias med sine disipler, sier jeg, og vi humrer sammen jeg og Pling.

Nachspielet er hos noen hiphop fyrer, synet som møter oss er tre slitne menn i hettegensere som holder på å sovne, de sperrer opp øynene foran den androgyne: "Ikke igjen?!", men virker langt mer fornøyde når festen er igang og leiligheten pakket med fulle og steine og dansende mennesker. Den androgyne er sexy på sin hypre feminine måte, bukter seg rundt og foran meg som om jeg var en strippestang, og faktisk er det en smal søyle jeg vanligvis bruker som symbol for å være samlet og tilstede. Og det er jeg, innimellom alt dette.

Pling er en venninne jeg har sett i årevis, alltid har hjertelige møter med, men aldri har snakket ordentlig med. Så vi snakker. Forlater festen og fortsetter snakke, snakker oss hjem til meg. Vi snakker når vi skal til å sovne, jeg stryker henne på armer, mage og bryst og kysser henne, også ler jeg og kaller stunden rar, men for Pling er ingenting særlig rart, hun sammenligner ikke opplevelser slik jeg motvillig ofte må innrømme jeg gjør. Og det er fint, jeg kjenner ikke behov for å gå videre, å la være er heller ikke rart. Og vi sovner som vennene vi har funnet ut vi lenge har vært, selv om vi aldri har snakket om livene våre før denne kvelden.

Sånne dager.. jeg kunne skrevet mye mer om all lærdommen jeg får av alt innholdet i sånne dager. Enn så kaotiske og overfladiske de kan virke på et vis, det er så de alltid har mange lag. Alt som skjer mellom menneskene, i ansiktene deres, i hvordan de uttrykker sin tilstedeværelse i rommet, og sine ulike tilstander. Å glimtvis observere sin egen tilstand, å merke forskjellen på å være i seg selv, eller spredt rundt som en blekkflekk eller elastisk gummi. Hva det gjør med menneskemøtene. Hvor ekstremt mye diversitet og uforutsigbarhet en mer samlet bevissthet kan være del av uten vansker. Hvordan tilstedeværelse er noe annet enn kontrollen en ofte griper til. Noe som har mindre med frykt å gjøre, og mer å gjøre med kjærlighet.

2010-02-07T23:00:00.000+01:00

Plutselig flirer jeg. Eller humrer litt. Inni meg, kanskje utenpå og. Og det er meg selv jeg ler av. Eller ler jeg med? Jeg vet ikke helt. Men jeg ler litt av det å være menneske i samme slengen. Det skaper jo et slags fellesskap med andre, i å se på sin egen menneskelige følelse av å være teit, riste på hodet og klukke litt her jeg sitter i min gyngestol. Gutter Twins på høytallerne.

Ja, teit er ordet. Det er noe så.. banalt teit ved å leve et så genialt liv, og likevel ofte kludre til følelsen av å ha et godt liv, med å leve mye av det oppi kontroll-boksen. Hodet, altså.
Denne uka var jeg syk, måtte holde meg i ro to døgn i strekk, og roen gjorde meg ikke mer tilstede, heller mindre. Jeg ble rastløs, rømte fra uggenheten i kroppen ved å stirre i denne skjermen eller tenke. Tenke. Tenke litt mer. Vatt i hodet.

Så er det mange mennesker. Når jeg går ut i verden igjen.
Torsdag er det så jeg ikke er deltakende.. det er en overflate-automatikk i å sitte rundt et bord og vise interesse for de andre vesnene på de andre stolene. Bevisstheten, den som kjenner etter, er ikke koblet til, jeg føler meg igjen som en enstøing som forsøker være sosial, for jeg har levd oppi hodet, i snørr, vatt og tanker i to døgn. Men de andre smiler, jeg gjør nok de rette tingene, smiler tilbake og undrer meg på hvordan de kjenner seg, der de sitter på sine stoler, om det kjennes automatisk eller nært i deres verdener.

På fredag, etter en kalkun-middag oppi fjellveien med engelsktalende mennesker og en tid på min favoritt-irskpub med norsktalende mennesker, merker jeg imidlertid at det å ha entret sosiale roller har gjort meg godt. Underlig, det der. Roller, som liksom skulle være en styggedom i min bok, så lett å forbinde med masker, påtatthet og tilpasning på tross av ens Egentlige tilstand... har blitt en av mine gode redninger i livet. Noen ganger kjennes det som jeg glemmer hvordan man omgåes mennesker, også slenger jeg meg inn i en setting som kaller på en rolle. Og rollen responderer. Og et øyeblikk er den kanskje adskilt fra meg, som noe skapt av omgivelsene, stemningen, forventningene om den fargerike og oppegående og imøtekommende utgaven av meg. Men det går knapt noen minutter før rollen er forent med alt jeg har i meg som er oppegående, fargerikt og glad i andre mennesker. Den var ikke adskiltheten, den var linken. Når jeg går hjem alene fra tiden i rollen, har jeg med meg kontakten med hva den brakte opp i meg. Jeg eier det, puster dypt i magen og kjenner det alltid var der. Jeg har såvisst tider hvor det å være med andre mennesker er noe som distraherer meg fra hva jeg trenger kjenne på. Men noen ganger er det omvendt.

Som på lørdag. Hm. Er jeg på vei inn i en slags dagbok-greie nå? Det ble noe om torsdag, noe om fredag, og lørdagen får jeg lyst til å beskrive litt gjennomgående, trekke noe ut av. Å skrive refererende fra en dag er litt tabu i min bok, jeg føler meg som en forhenverende livs-dokumentasjons-addict som ikke må fristes til tilbakefall. Men jo. Jeg vil.

Neste innlegg blir om lørdag.

Sukk...

2010-02-06T13:44:00.000+01:00

xkcd.com

2010-02-05T02:09:00.000+01:00

2010-02-01T00:50:00.000+01:00

Vågen. En følelse av gammelt og nytt i samme stund. Kaféen med alle bildene på netthinnen, det vante, det trygge. Men lokalet er renere, gulvene er nymalte, og det er kanskje mine egne fundament også, eller troen på de. Du kan alltid finne analogier mellom fysiske observasjoner og opplevelser, og hva som foregår i livsperspektiv.
Venninnen som dukker opp og jeg snakker om å gi seg hen, slippe kontroll. Hun har drukket for å slippe kontrollen i perioder. Eller røyket hasj. Jeg har aldri gitt meg sjøl sjansen til å utvikle forkjærlighet for slike snarveier. Men jeg forteller henne, at jeg sliter med å få følelsen av å gi meg hen. "Men du er jo en som gir deg hen mye, iallfall slik jeg opplever deg. Særlig i musikken." Er jeg det? Eller er det bare inntrykket jeg gir, i kontrast til de som uttrykker seg på en mindre åpen måte, eller de som ikke smiler og danser like mye?

Kontroll. Det er vanskelig å forholde seg til det ordet, syns jeg. Jeg kjenner det begrenser, det taler om å handle fra frykt, det taler om manglende tillit til seg selv og andre, om plikt og redsel for å drite seg ut, strukturer og perfeksjonisme-terror mot sitt eget selvbilde. Men det er så mange former for kontroll.
Jeg har ikke på mange år vært noen med en typisk sterk kontroll, eller frykt for å miste kontroll. Den som er lettere å få øye på hos noen som skifter personlighet når de har drukket, eller som spenner muskler og skremmes av uforutsigbare situasjoner.

Nei, min kontroll er mindre gjennomskuelig, men absolutt reell. Å være selvbevisst store deler av tiden, om ikke bevisst hvordan jeg fremstår (som jeg ofte er på skolen), så allfall bevisst min egen opplevelse, tanker og følelser.. hva er nødvendigheten av det, om ikke det er noe jeg opprettholder av frykt for å miste en slags kontroll? Har jeg ikke tillit til at jeg kan være sann ovenfor meg selv og omgivelsene også når jeg ikke kjenner etter bevisst, også når jeg ikke betrakter mine egne tankerekker med undrende holdning? Og ansvaret jeg føler, men heldigvis ikke handler like mye på lenger... det som får meg til å ofte automatisk betrakte folks posisjon i det sosiale spillet, følge med på hvem som er inkludert og ikke, alltid være bevisst hvordan hver enkelt uttrykker eller ikke uttrykker sin lengsel etter oppmerksomhet og å bli sett... hvorfor trenger jeg dette, om det ikke handler om en kontrollert navigasjon i det relasjonelle terreng?
For ikke å snakke om dette behovet for å definere seg selv, i forhold til verden og "de andre", som har gjort seg særlig gjeldende siden i sommer. Jeg merker meg hvordan jeg forholder meg til komplimenter eller andres beskrivelser av meg i disse tider. Jeg lengter etter bekreftelser, noe å gå etter, noe å plassere mitt selvkonsept i forhold til. Jeg både sliter med å ta til meg gode ord om min person -tvilen som skole-selvbildet har sådd pirker sårt i absorberingsevnen- , og jeg blir tidvis rørt og lettet i en slik grad at jeg forbauser meg sjøl, når noen beskriver meg på gode måter.
Å søke bekreftelser, og bli glad av de er jo menneskelig og naturlig. Men hva er det med denne frykten for å bli misforstått, denne troen på betydningen av andres blikk på meg, bruken av forestilte og uttalte inntrykk andre har av meg i forsøkene på å lage meg et selvkonsept? Det er en tvangstrøye, et identitets-stempel jeg forsøker putte på meg selv utenifra. Og det er i aller høyeste grad snakk om et behov for kontroll.

Kontroll har mange former. Jeg skulle ønske det fantes et annet ord enn kontroll, for den typen styring i livet som er navigert innenfra. Når du ikke plasserer deg selv i et sammenligningsbilde, et forestilt pliktløp eller panisk kreert selvkonsept, men føler deg frem med mindre frykt og mer tillit til deg sjøl. Og kanskje du ikke får med deg ting på samme analytiske måte, men med den tilstedeværelsen, den hengivelsen, vil din naturlige indre navigatør oftere guide deg automagisk i terrenget.

På fredag danset jeg på kontoret mitt. Jeg hadde med meg sjøl inn på fakultetet, ikke bare deler av meg. Så jeg trengte danse, kjenne på det rommet jeg hadde skapt meg. Jeg merket kontoret så annerledes ut, ble en mer virkelig og nær sanseopplevelse. Og jeg tenker, at den opplevelsen hadde å gjøre med slipp på kontroll. Å ikke trenge vite hva andre syns, å ikke orientere seg etter et forestilt blikk fra fakultet eller samfunn, å ikke søke desperat etter cues for et mer helhetlig selvkonsept på tross av forkjellige verdener i livet.
Den som navigerer, den som legger kontroll utenpå seg, den som danser, den som ønsker ha det godt.. den er i konstant bevegelse. Samtidig alltid med et sterkt fundament, i øyeblikket.

2010-01-30T17:51:00.001+01:00

2010-01-28T03:06:00.000+01:00

Kanskje det lureste hadde vært å gi opp å forsøke ha og bevare et selvkonsept. Eller kanskje bare nedstrippe det, til å gjelde basisen en har med seg i alle situasjoner, droppe å knytte identitet til alt en opplever.

En venninne fortalte om overgangen fra ferien, i miljøer der hun føler seg akseptert og imøtekommet, der alle behandler henne som et selvfølgelig-verdifullt menneske, til fakultetet etter ferien. Hvordan det rystet henne i flere dager, så hun ble slått ut. Her har hun gått og tenkt at den tryggheten hun har i seg sjøl, skal hun ta med seg innenfor veggene, men nei. Der tar det andre landskapet over... det diffuse, fragmenterte, selvtvilende. Nå har hun en mer intrikat posisjon i klassen enn meg. Men da hun påpekte, at hun tenkte på hvordan jeg veksler mellom de to verdenene nesten daglig, hvor slitsomt det må være, kjente jeg en enorm lettelse og befrielse over at hun så det. Det er slitsomt. Og forvirrende. Og det er vanskelig å opprettholde en følelse av sammenheng, av et varig selv, når ens selv-følelse varierer slik fra situasjon til situasjon. Mitt selvkonsept har sagt at jeg er en som kan navigere i så mange områder med en følelse av sammenheng og varig selvfølelse på tvers. Og det gjør vondt når jeg ikke klarer bevare det selvkonseptet.

Det er latterlig. Komisk. Surrealistisk. Å i et øyeblikk plutselig bli ekstra bevisst når jeg er på skolen, og merke at selv om kontakten med andre er grei, selv om jeg tror jeg har det bra, har jeg i realiteten sett meg mye rundt med frykt for avvisning og undring om andres blikk på meg. Jeg har levd i mønstre hvor jeg blir den selvsentrerte tenåringsutgaven av meg sjøl, den som ikke ser andre men maser om sitt eget, eller som prøver for hardt ettellerannet, bevise noe kanskje. Jeg føler meg teit, underlegen de andre, eller en som gjør de usikre med min annerledeshet og anstrengthet.

Og så, i andre øyeblikk, i en helt annen setting, blir jeg plutselig bevisst at jeg tar det totalt for gitt at jeg er en ok person. Såpass at selv når noen oppfører seg på en avvisende måte tillegger jeg det ikke noe ved meg, men er åpen for at det er noe jeg ikke vet, om den andre, dens liv og det som ligger bak uttrykket. I en slik setting forteller en venninne som for det meste er mer sarkastisk anlagt, at hun undrer seg over hvordan jeg alltid utstråler kjærlighet. Eller jeg spør noen, når jeg befinner meg i ekkoet av min krampaktighet på skolen, om de oppfatter meg som for selvsentrert, og de ler rått og demonstrativt, og rufser meg kjærlig på håret. Og det er rart.. i disse andre øyeblikkene snakker jeg også om og utifra meg selv en god del. Men det er i et møtepunkt. Jeg legger frem det jeg vet med trygghet andre kan relatere seg til. Og jeg vet andre tørster etter mer åpenhet, åpne personer inspirerer. Også lytter jeg. Lytter. Lytter. Lytter. Undrer meg over de andre, møter de med den undringen, viser gleden over hvor fine folk de er.. og at jeg har noe å lære av andre, er sjeldnere bare en fiks tanke, oftere en følelse og et utgangspunkt for møtepunktet.

Mange ganger er overgangene utrolig påtakelige. Lørdag. Vorspiel med folk i klassen, der alle sitter rundt i sofaer rundt et bord og drikker seg opp til å slippe kontrollen. De er vakre, de er interessante, men det er så utilgjengelig, må lirkes frem med alkohol eller andre midler jeg ikke kjenner til. Jeg mingler litt, jeg prater noenlunde naturlig, men jeg er stadig bevisst hvordan jeg sitter, hva jeg sier, lurer på hvordan det vil oppfattes at jeg går tidlig, føler jeg påtar meg rollen som deltakende heller enn å være det.
Så går jeg videre, slipper inn ytterdøra der jeg skal. Inn i leiligheten alene, de har ikke hørt ringeklokka. Slenger av meg yttertøy og går inn i det lille rommet der de sitter på gulv og stoler, de er midt i en sang, tre gitarer, istedet for å si hei begynner jeg bare synge med på refrenget mens jeg gir de jeg kjenner en klem. Ber ublygt om noen vil gi meg nakkemassasje før vi setter igang med neste sang, musikken er bindeleddet mellom menneskene vel så mye som alkoholens påvirkning, og kontrollen hadde ingen noe særlig behov for å ha krampetak om.

Eller idag. Kjente på frykten for avvisning igjen på skolen. Og hvordan jeg tror jeg fungerer så fint og slapper av, frem til det plutselig går opp for meg at jeg har hatt mange tanker med spørsmål om deres blikk på meg. Når jeg kommer hjem gråter jeg og ligger på gulvet mitt. Og en liten stund kjennes alle fjerne, frykten for avvisning er generalisert utifra tilstanden, og venners ansikter blir diffuse. Jeg tenker at ingen kjenner spekteret av livet mitt, ingen kan forstå. Det virker fjernt å forholde seg til noen naturlig, med tilstedeværelse, med blikk for de heller enn meg sjøl.

Men, etter en samtale på telefon, senere en samtale med en kamerat, og så en hel kveld med ulike opplevelser ute, er det selvfølgelig igjen, at jeg er en ok person. Jeg møter de der jeg er vant til å møte de, i medmenneskeligheten, og mitt lave selvbilde tidligere på dagen er redusert til et latterlig feilspor, en merkelig tilstand.
En venn jeg slo følge med tidlig på kvelden, og fortalte såvidt om nedturen min til, snakket til meg med den typen varme og frie assosierende tanker som jeg liker å gi andre. På et tidspunkt minte han meg på det enkle og store ved å være god med seg selv, så jeg liksom fanget den erkjennelsen på nytt, med ny farge. Det var så rart og fint å være den som tok imot slike ord, som opplevde at han satte ord på fremmedfølelsen min fordi han kjenner den så godt sjøl. Ydmykhet og omtanke.
En annen jeg møtte like etter klemte meg uten å slippe, flere ganger. Fortalte meg at han bare venta på anledning til å returnere noe han føler jeg har gitt ham, som nok er mer betydningsfullt for ham enn jeg klarer forstå, så enkelt som det virket på meg.

Samtidig har jeg innimellom også slike kvelder følelsen av fragmenterthet. Vitenen om at denne litt mer ålreite selvfølelsen, og samspillet med andre som kommer ut av den, sannsynligvis ikke er varig. Komplimenter, eller umiddelbae uttrykk for verdsettelse, er litt vanskeligere å ta imot, for noe av det lave selvbildet, og noe av det absurde spørsmålet om hva som er sant om seg selv, hva som er det korrekte selvkonseptet, sitter igjen.

Men jeg og den androgyne danset og sprang bortover gatene ikveld. Så fant vi en baggasje-vogn jeg kunne sitte på mens han løp med den. Månen på vei opp i full, tynt skylag over, brostein som fikk meg til å lage lyd slik man gjorde som unge. Fordi den blir hakkete og morsom, lyden, når en farer bortover Bergens brosteinsgater. Jeg vet egentlig hvordan å være god med meg selv.

2010-01-27T19:49:00.000+01:00

Joda, jeg må innrømme jeg liker å tolke drømmer. Og jeg tolker mine egne drømmer litt slik jeg tror jeg vil bruke andres drømmer i terapi: Ikke en fasit fra det ubevisste, på hva som egentlig foregår, men som noe drømmeren skaper mening ut fra, i kommunikasjon med -og utforsking av symbolene.

I natt drepte den Androgyne en kvinne, etter å ha snakket rolig til henne mens han rispet i hudoverflaten hennes. Kvinnen var pen, full av utstråling, sympatisk, ei som fikser det, et glansbilde av mine egne fikse idéer om hva jeg kunne være i en idealverden, egentlig. Seansen ble tatt opp på film, slik vi tar opp timene i internpraksis ved fakultetet. VHS'en som viste drapet tok jeg vare på, for å skåne den androgyne fra å bli oppdaget. Men da han så ut til å ha skjøvet til side og ikke latt seg merke med det han hadde gjort, sendte jeg opptaket til etterforskerne av drapet. En av disse, en kvinne, irettesatte meg irritert for å ha sendt pornografisk materiale til de. Jeg kunne ikke fatte og begripe at de ikke så hva videoen faktisk viste. Et drap, ikke sadomassochisme eller tilgjorthet. Jeg ba henne se nøyere etter på ansiktene, at hva de opplevde var ekte, hans fortvilelse og overbevisning om at hun måtte dø, og hennes panikk idet han stakk kniven gjentatte ganger i brystet og magen hennes.

I meningen jeg skaper meg, er filmopptaket et symbol for mitt forestilte blikk utenifra, fra samfunnet, autoriteten, fakultetet, den erfarne psykolog. Hva som utspiller seg, både direkte i drømmen, og under lupen av mitt forestilte utenfra-blikk (kameraet), er kampen mellom to sider ved meg selv: Mitt selvskapte glansbilde jeg skulle ønske jeg var eller ble oppfattet som, den som Fikser Det, den som vinner andres respekt lett. Og den androgyne, mitt ultimate symbol for de mest lekne, usmakelig prangende og ukorrekte sidene ved livet mitt. Han er også et symbol for det å bære sin menneskelige galskap og forvirring, og forholde seg til risikoen for at andre misforstår eller dømmer. Litt av en kamp.
Når så blikket utenfra, etterforskeren som egentlig skal prøve finne ut hva som har skjedd i kampen, betrakter det hele som pornografi, slår det meg som en rå og degraderende objektivisering av noe som egentlig var en veldig sterk hendelse. Og kanskje jeg føler det, når jeg forsøker se meg sjøl og mine prosesser fra et forestilt blikk fra fakultet, instituasjon, samfunn, at det som er sterke menneskelige prosesser blir objektivisert på en degraderende måte, slik jeg tidvis føler pasienters liv blir i det samme maskineriet. Forenklet, uten øye for hva som skjer i samspill og kamp mellom de ulike sidene: Det sympatiske harmoniske ideal og den som erkjenner sin egen galskap og leker med sin egen menneskelighet som innsats.

2010-01-26T20:25:00.001+01:00

Jeg tror jeg kommer til å fikse det. Livet altså. På et plan en selvfølge, jeg som har fikset det så godt hittil, også på tross av utfordringer. På et annet plan er det.. vel.. noe jeg trenger erkjenne og bygge tillit til på nytt og på nytt.
Blant de som har vanskelig for å fikse livet, kjenner jeg oftere tilhørighet. Jeg undrer meg om jeg i fremtiden vil føle meg mer hjemme blant mine pasienter enn kolleger. Nei, jeg har aldri falt ut. Har aldri måttet be om penger fra et sosialkontor, aldri droppet ut av skole, aldri vært innlagt, aldri fått noe på rullebladet, aldri mistet fotfestet eller håpet fullstendig. Likevel har jeg vært et følelsesmenneske, full av sår å hele. Likevel har jeg levd mitt liv på tross av fremmedfølelse til min egen deltakelse i samfunnet. Og jeg har stått i dissonansen mellom mine verdier og hva jeg må kjøpe og delta i for å fikse det.

Og like mye som jeg opp igjennom har tvilt på om jeg kan fikse det in the long run, kjenner jeg en medviten med de som ikke fikser det, om hvor vanskelig det er. Noen ganger kjennes det som å fikse ting på samfunnets premisser er et ledd i å legitimere at ting er som de er. Legitimere empatiløshet. Legitimere manglende kontakt med menneskelig natur. Legitimere dyrkelsen av penger som den nye Gud som styrer alt. Legitimere byråkratisering av mennesket, inkludert det som står de nærmest; deres sinn og følelsesliv. Legitimere sosiale normer og konvensjoner som fostrer mindreverd og usikkerhet framfor oppbyggelse av hverandre som vakre individer. Legitimere en favorisering av kunnskap fremfor visdom, og veiing av verdien til et ord ut fra tittelen som står skrevet under. Legitimere manglende tilstedeværelse, og systemer som river oss vekk fra den tilstedeværelsen, vårt naturlige habitat.

Men jeg tror altså at jeg kommer til å fikse livet. Og å si det høyt inni meg skaper bevegelse, et tvilende rop fra en grotte inni sjelen som har ropt alle gangene jeg kjente meg nære å ikke fikse det. Når jeg var nær de som fikset det aller minst, handlet det ikke bare om kjærlighet og anledning til å være sterk og ta ansvar. Jeg tror.. deres utenforhet var min egen satt på spissen. Jeg trengte lære å akseptere min fremmedhet like mye som deres.

Min mor sa til meg idag, at det er så mange der ute som kjemper for å skille seg ut. De kler seg i noen klær, poserer og prøver så godt de kan å være annerledes. Men for meg er det å skille seg ut et utgangspunkt jeg bare må leve med. Jeg har visst ikke et valg. Det var noe nytt ved ordene hennes, selv om jeg har tenkt lignende tanker. Mine farger, manglende tilhørighet i det allment gjeldende, stadige uforståenhet til konvensjoner (selv om jeg mestrer de noenlunde), personligheten som ikke finner en bås å passe inn i.. det er ikke noe jeg trer over meg, slik mange andre tar på seg en pønka uniform eller en rolle som markerer deres annerledeshet. Det er mitt utgangspunkt. Og når jeg dyrker det surrealistiske, trekkes til individualistene, har bedre samtaler med eldre alkoholiserte bohemer enn medstudenter, skyldes det ikke bare en hang til å male meg selv i et spennende annerledesland.. men hangen til å male en hverdag og virkelighet som ressonerer med den jeg ikke klarer unngå å være: Den jeg allerede er.

Når jeg maler livet mitt for andre, i hint eller anekdoter, tror jeg ofte det skyldes søken etter aksept for mitt mangfold, og for at jeg lever annerledes enn de selv. Jeg lurer ofte på når jeg skal slutte å bevise at jeg har et bra liv.. eller rettere sagt motbevise at jeg har et begredelig et. De som ikke kjenner mitt skjeve utgangspunkt, ekkoet av barnets selvbilde, selvfølgeligheten i flere år ved å kjenne seg uinteressant for andre, med et liv i ensformighet og ensomhet... de ser en kvinne som viser fram livet sitt, tidvis som om hun fremdeles var et oppmerksomhetssykt barn, tidvis med en voksenhet som gjør livet hennes til noe kanskje noen andre vil sukke over å mangle selv. Det er aldri intensjonen. Men se hvordan det går.

Det er et stadig paradoks. Å ønske, og velge, å leve et liv fullt av ulike atmosfærer, kulturer, perspektiver. Og samtidig ønske å føle seg som et sammenhengende hele, og lengte etter å ha noen som speiler hvordan en er et sammenhengende hele. Om jeg skulle endelig forelske meg snart, og innlemme noen i livet mitt, altså ikke bare et aspekt ved det eller to, er det en av utfordringene.. hvem kan forholde seg greit til glimt av alle aspektene ved livet mitt? Jeg har bygget meg opp dette over tid, og blir likevel fra tid til annen slått av vannvidd og vantro når jeg kaster et blikk utenifra på min hverdag. Det blikket ingen deler med meg.

2010-01-26T18:51:00.001+01:00

2010-01-24T22:23:00.000+01:00

Noen ganger trenger jeg bare være litt i Sverdfisktrombone-land. Går inn hit uten noen hensikt, bare for å være i følelsen av mitt eget rom. Litt mer en del av andres verden enn mine stunder alene her i det burgunderrøde virkelige rommet. Jeg får noen ganger lyst til å sprenge grensene her inne, jeg får lyst til å banne, til å uttrykke noe fordomsfullt, noe selvmotsigende, noe som bryter ned mine idealer for hva jeg ønsker opprettholde i meg selv. En praktisk trening i å tilgi min egen menneskelighet.

Ikveld fikk jeg en beskrivelse av min ytre ro, trygghet og tilsynelatende selvsikkerhet som en dekkoperasjon for usikkerheten min. Han som ga meg beskrivelsen balanserer ofte på grenser, min og andres, han drar i meg når jeg trenger samlethet. Noen tider ønsker han være en klok farsfigur, neste øyeblikk oppfører han seg mer som en oppmerksomhetssyk unge. Han setter meg på pidestall og søker gjennomskue meg på kløktig vis samtidig. Det er meget lærerike møter.
Overnevnte beskrivelse, kombinert med grensedansen og min metthet på inntrykk fra helgen, gjorde noe med meg. Selv om det ikke betyr så mye for meg hva han syns om meg, jeg vet uansett han setter mitt nærvær høyt, fikk jeg et umiddelbart behov for å bevise noe. Eller motbevise.
Er det en intensjon om å skjule eventuell usikkerhet eller sårbarhet, som gjør at jeg ofte fremstår rolig og trygg? Ja, det kan være i noen settinger at jeg portretterer å være mer fattet enn jeg føler meg, et forsvarsverk. Men hva jeg kjente på, var sårheten over hvordan folk noen ganger ikke ser hvor jeg er, når jeg ønsker og trenger det. Automatikken i å være andres trygghet. Alle gangene uro eller manglende tro på meg selv plutselig har blitt omvendt til et stødig fjell når andres utrygghet kaller på en motsats.
I stunden kom også opp en tverrhet, det kjentes som han ikke lot den roen og tryggheten jeg faktisk har i de fleste situasjoner være ren, ubesudlet av egenanalyse og spørsmål om det ligger egentlig uttrygghet og usikkerhet bak. Jeg kjenner på så mye usikkerhet på skolen, og i forhold til menneskene der, jeg skal faen ikke bryte ned den tryggheten jeg bevarer andre steder.
Men også på skolen kan det tenkes, slik noen har beskrevet meg, at det ikke synes på meg at jeg ikke føler jeg hører til. At jeg holder ut. At jeg er bundet av usikkerhet og følelse av å ikke være på plass i meg sjøl. Kanskje hva de ser er noen de tror har roen, selvsikkerheten, tryggheten.

Noen av menneskene der.. ville jeg behandlet med den største varme, den mest umiddelbare glede over å se de og kjenne til deres verdener, de mest selvfølgelige uttrykk for sterk tro på de.. om jeg bare hadde blitt kjent med de et annet sted enn innenfor de veggene. Men rommet mellom meg og de virker grøtete, diffust. Jeg vet ikke sjøl hva som ligger i det rommet. Vet ikke hvor mye de kjenner seg usikre på meg. Vet ikke hvor grensene er. Jeg ergrer meg over når enkelte behandler meg forsiktig, som om jeg er ekstra sårbar og skjør, av de jeg har avslørt mer av min usikkerhet eller fremmedhet for. Akkurat som jeg ikke får rom til å bruke meg sjøl og min styrke. Men jeg gjør jo akkurat det samme. Prøver navigere meg rundt andres tilsynelatende usikkerhet og mindreverdfølelse... Åpenheten, direktheten og umiddelbar bekreftelse av at partene i en relasjon er begge ok mennesker, som jeg oppsøker, skaper, opplever så mange steder i livet.. kjennes som en slags utopi innenfor de veggene. Selv når jeg vet og kjenner på meg at noen er glad i meg og positivt innstilt, kommer stadig selvbevisstheten inn og forstyrrer, legger seg mellom meg og det frie uttrykk, det som ikke trenger bevise noe.

Jeg vender stadig tilbake til skole-greia, gjør jeg ikke. Selv når dagene er skolefrie og spekket av musikalske, maleriske og kjærlighetsfyllte inntrykk og dertilhørende kommunikasjon med andre, blir tankene ispedd sammenligninger og forundringer rundt hva som skjer i den andre virkeligheten i min virkelighet. Jeg undrer meg noen ganger om det også etter studiene vil slå meg som et merkelig vanvidd, en undring full av løse tråder uten svar: Hva var mitt? Hva var deres? Hva var samspill og miljø? Og hvem var disse menneskene egentlig, under lagene av normadferd, speil og usikkerhetsgrøt? Og hvor var jeg, innenfor de veggene? Sviktet jeg meg sjøl, eller kunne ting uansett ikke vært annerledes? Og hvorfor i all verden ga jeg ikke bare faen?

sceneteppefall

2010-01-23T11:55:00.001+01:00

Klærne må vaskes oftere i disse tider man befinner seg oftere i røykfullte rom.

Det bohemsk ekstravagante, undergrundske, assosiasjoner til alt fra 70 talls dekadens til lugubre jazz-buler på 40-tallet. Det er noe som skjer i assosiasjonsnettverket i hjernen i det røykfulle rommet, en sammensmelting av fotografiske forestillinger, som får en til å ta instinktivt bilder på netthinnen. Lp-ene strødd rundt dj-anlegget, malesaker i rot i et hjørne, ansamling av konjakk, ingefærte, øl, stearinlys, renjøringsmidler og rariteteter bardisken, og ikke minst uttrykkene i ansiktene når de møtes i den spesielle nattlige interaksjon.

Det fotografiske. Når livet mitt kjentes innholdstomt og uforløst i de mindre glade tenåringsdager, kom det fotografiske til unnsetning. Å betrakte noen når de ikke visste jeg betraktet. Akkurat dét ansiktsuttrykket. Måten noen sitter på i forhold til hverandre, gestikulerer, hvordan lyset fra en gammel lampe treffer ene siden av ansiktet deres, men ikke andre. Eller hvordan ting står tilfedig og kaotisk på et bord etter en fest, på en måte som harmoniserer på et annet plan, ekkoet av en hel kveld bevart i et stilleben.

Jeg begynte ramme inn mange av øyeblikkene i livet mitt også. Iscenesette meg selv med den gode musikken, den stemningsfulle atmosfæren, den riktige boka eller penn og papir. Kanskje jeg følte meg mindre alene ved å se stunder utenifra.. skapte de på en slik måte at noen som så de utenifra ville syns de var vakre, poetiske, melankolske på den riktige måten. Lengselen. Idéen om at hvis en annen så meg utenifra, ville personen ønske være del av livet mitt. Forsere rammen og hoppe inn i bildet.

Ofte befinner jeg meg i noe som en kunne rammet inn i en film eller et fotografi og portrettere som et ideal, for den som tiltrekkes det bohemske, det inderlig menneskelige, det surrealistiske og det musikalske. Jeg skaper det sjeldent, slik jeg måtte gjøre for lenge siden. Men plutselig blir jeg bevisst at jeg er der. I bildet. Eller kanskje den stunden som kunne blitt beskrevet over flere sider i en roman.
Jeg har også nærmest dyrket andres iscenesatte liv-utenom-det-vanlige. Sett for meg å være gjest i The Fabric hos Andy Warhol, på Freddie Mercurys ekstremt dekadente fester, i en Tom Waits'isk jazza whiskeybar når stemningen er akkurat passe rusten og røykfull, på en jam i high ashbury i 1967, i et rom med beatpoetene på 50 tallet, eller med et bord blant kristiania-bohemer på slutten av 1800 tallet. Det er godt å inspireres av andre stemninger, se hvordan andre har skapt de, og liksom fornemme noe annerledes enn en er vant til sjøl. Men jeg ser ikke lenger opp til andres iscenesatte liv, for jeg vet at om en eller annen hadde gått inn i livet her i Bergen og gjort et nummer ut av det, ville det ha vært den neste iscenesettelsen en tenåring som ikke føler tilhørighet i det vante lengter etter om 20-30 år, til de også kom dit at livet deres skapte uttallige bilder de ikke engang tenker over at de er del av.

2010-01-21T03:07:00.000+01:00

Livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det en gang. Fra mitt perspektiv er det naturlig, jeg opplever det jeg gjør, lever dag for dag. Men med jevne mellomrom ser jeg på dagene mine og tenker at en slik hverdag er vanvittig. Noen ganger får jeg en barnlig lyst til å ha med et skjult kamera i alt som skjer i en uke, hvor jeg tidvis forteller en del av det som foregår i meg gjennom timenes utfoldelse. Den ligner lysten til å skrive om tingene jeg opplever.

Er det bare ønsket om å vise frem noe en er stolt av, som en unge? Eller få bevist for andre noe om livet mitt, eller vinne andres fascinasjon? Er jeg så vantro til mitt eget liv sjøl, at jeg trenger at andre ser det for å bringe virkelighetsfølelsen klarere frem? At det føles som dagene mine er the cat in the box, noen må se de for at de skal eksistere? Er det en forestilling som døyver ensomheten, kanskje? En tanke om at hvis noen så, hvis noen kjente de mange aspektene, forandringene fra time til time... ville jeg føle meg mindre ensom. At jeg ikke alltid hadde viktige sider ved virkeligheten min som den andre ikke kjenner til.

Noen ganger føles det som dagene som går er så genialt fullspekkede med ting, at det er en jobb å bære vitenen om alt de inneholdt alene. En ensom jobb. Om-bare-de-visste-tanken. Men så ulike sfærer som folk lever i, ville de sett på de andre sfærene jeg vandrer i med forskjellige briller enn mine egne. Tilhørigheten til hver verden er også noe å bære, sammen med sukket over å aldri høre til slik de som lever mest i én verden gjør.

Å være på besøk i omtrent alle områder i livet, lokker på en enorm styrke til å bære et hjem inni seg hvorenn man er på besøk.

2010-01-17T23:24:00.001+01:00

Kviser i speilbildet. Idag tidlig var det ingen, men etter returen til Bergen har huden begynt overprodusere talg. Beskytte seg mot forurensningen, tenker jeg. Den lungene merket så godt etter smaken av renhet, at de nektet ta imot like mye av lufta som i Sogn. Analogien, symbolikken melder seg umiddelbart, slik det har for vane og gjøre. Overprodusering av beskyttelse i møte med det unaturlige og forurensede, skaper ikke bare kviser.

Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...

Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.

Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.

Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.

Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.

Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.

Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.

Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.

Slitte buster - ny pensel?

2010-01-09T13:42:00.002+01:00

(En liten advarsel: Dette innlegget tar en rask overgang idet tilstanden går fra trøtt til overtrøtt...)

Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.

Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.

Snart er det vår.

En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.

Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.

Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.

(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)

Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.

Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?

Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.

Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.

Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."

Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.

Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.

Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."

"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."

2010-01-05T11:34:00.000+01:00

På scenen er han kledt i en yndig bondejenteaktig kjole og stor stråhatt på snei, vrikker på rumpa mens røsten tilhører mannen han ikke ser i seg selv enda. Han har mot til å være en marionett for andres fordommer og uforståenhet til valgene han tar, enten det er å gå med kjole eller respondere på andres forundring med å spille ut galskapen, være sin egenskapte karikatur. I rommet er det ikke bare flir, bryddhet og fascinasjon. Det prikler under overflaten, en annen konsistens enn hva folk uttrykker i det sosiale spillet: Alle individene, deres frihetslengsel, og deres frihetsangst. Det er en annen enn de selv der oppe, som leker på tross av skammen. Det er en annen enn de selv, som portretterer sin galskap, menneskenes galskap, som er i forvirringen der andre frykter å gå i oppløsning.

Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.

paranøtter

2010-01-03T22:32:00.000+01:00

Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.

Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.

Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.

It starts with an ending

It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open

We have a problem

With no solution but to love

And to be loved

Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.

Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.

Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?

Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.

Paranøtter

2010-01-03T17:24:00.001+01:00

Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.

Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... gammelt i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, i meg sjøl. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider. Og jeg gjør mitt beste for å ikke la meg styre av tanken om hvor kjedelig ventilering kan være å lese, og min flauhet over selvsentrertheten som kjennetegner noenlunde normfri ventilering. Jeg vil ivareta det rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner.

Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.

"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."

Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Og alt fra den unge poets blikk, den unges evne til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.

Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, interesserer meg, er mitt fag.
Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene. Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer.

Hvordan forholde seg.

Hvordan forholde seg. Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard for hva det vil si å være psykolog?

Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter inkludert, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia, og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkelte i studiet mitt for livet mitt ellers, og den jeg 'virkelig' er, og den klassiske frykten for avvisning?

Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor din egen selvutvikling, for idet du tenker du ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner du deg i en paradoksal selvmotsigelse. Men det er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. For det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det. Ordet er Aksept.

2009

2009-12-30T20:35:00.000+01:00

Året.

"Her er jeg.

Jeg griper spontant innimellom etter sanseinntrykkene, som et slags sjelelig klyp i armen... lar hånden kjenne på vannet når jeg sitter i en jolle i fart. Legger meg på ryggen når jeg bader, ser på skyene og trekker pusten dypt dypt. Går langsmed vannet på strendene, og absorberer følelsen av nakne føtter i vann og sand med inderlig konsentrasjon."

"Stjernehimmelen. Etter en time liggende på dekk i bekmørket, stirrende opp på den, blikket langsomt søkende i overblikk, i detaljer... og det slår meg at en time er så lite, for en livstid kunne brukes på å studere det spekteret. Snart forsvinner følelsen av at det er bekmørkt, der det ikke er klare stjerner får jeg følelsen av hele bakteppet som en dus gråhet... fjernere, fjernere... perspektivet blir som et sluk, jeg trekkes ut, opp, uendeligheten kan ikke fattes og jeg henfaller til den mer jordbundne uendeligheten i den gode musikken på ørene, beveger meg mellom wire og reling og merker rom og cola i kombinasjon med gyngende båt og musikk gjør meg svimete på den gode måten."

"Vi kjørte mini-buss-taxi gjennom landskaper med sjø og huser oppover frodige åser badet i melankolsk glitter (eller var det ettertanken som farget glitteret med melankoli?), vind gjennom de åpne vinduene, ro og blikk innover. Plutselig så jeg den, da jeg bladde uten mål i musikken min på ipoden.. og jeg har aldri hørt teksten klarere, og kjent melodien og gitarspillet kommunisere nærere."

En måned i Karibien, og en liten seilbåt rakk å bli mitt hjem. Det samme gjorde den naturlige hverdagen orientert rundt øyeblikket. Der forventninger ikke styrer noe, der frykten aldri griper, der det var hav rundt oss og himmel over oss, reagge på alle høyttalere og en kultur som ikke har lært seg stress, selvtillitskvaler eller normer som skaper avstand mellom folk. Da jeg reiste fra dette nye hjemmet mitt, handlet sorgen ikke bare om båten, utforskingen og hverdagen med mine venner der, den handlet om å gi slipp på en smakebit av alt jeg kan være, alt livet kan være, for raskt.
For når Norge runger over en og rundt en med sin kulde og sin galskap, er det lett å glemme hjemmet en alltid har i hjertet. Det hjertet slike reiser snakker med og pleier med inderlighet.

Tiden som fulgte Karibien opplevde jeg et stort og frihetsfremmende fravær av anstrengthet. En lyst til å danse, leke, ha det gøy. Jeg sprang i snøen fra konsert til konsert på Bylarm i Oslo vinterstid, med et engasjement og en letthet som om det var en flagrende sommerfestival. Lot meg smitte av venners opplevelse av å være midt i sine gjennombrudd der.. deres spenning, glede, overveldelse.

Min sedvanlige tilfredshet vokste i flere stunder til å bli også en nyforeskelse i livet mitt. Og som nyforelska, melder lysten til å dele seg.. berette, vise frem. Det påkaller mye granskinger av meg selv. Hvor går skillet mellom naturlig glede over å dele det en opplever med andre, og et usunt jag etter bekreftelse, etter å vise frem noe for å tro på det?

I lys av nok en påminnelse om et naturlig liv, fulgte flere tilstander av undring over hvorvidt jeg er sann ovenfor meg selv og mine verdier.
"Ja.. jeg har følelsen av å svikte meg selv til tider. Min egen kapabilitet. Min sterkere stemme. (...) Generelt bevisst min selvbevissthet (heh, for en loop), undrer meg over i hvilken grad jeg iscenesetter meg selv, både for andre og meg selv. (...) Den følelsen av å føre seg selv bak lyset er ofte ekstremt abstrakt. Noen ganger har jeg en fornemmelse av at jeg nettopp har løyet for meg selv, uten at jeg får tak i hva løgnen bestod i. (...) Det hender en angst er der, en slags påminnelse om noe jeg har i meg som ikke får utfoldet seg i lyset av hvordan jeg eventuelt lurer meg selv. Lengsel etter den totalt nakne meg. Ikke vet jeg om en slik nakenhet finnes. Jeg stiller jo alltid spørsmål ved så mye. Det er få klare sannheter om meg. Kanskje livet handler bare om å bygge seg riktige placeboer, for å ha det best mulig."

Våren er det sosialpsykologi, og jeg koser meg kostelig over å svømme i tankelandskaper der ingenting er sant, bare konstruert i en kultur eller et språk... Jeg leser om andre som beskriver med forskjellig språk våre ulike virkeligheter, og hvordan vi former hverandre i samspill, i speilene, i rollene... Når jeg leser hopper det i meg.

Min mor gjorde et forsøk på å flytte til Bergen og finne sine barndomsrøtter dette året. Jeg trodde aldri helt på at hun kom til å finne seg til rette her, for det meste føltes hun bare ekstra mye på besøk. I perioder ga hun meg god øvelse i å både kjenne mine grenser, og sette de. Men hun ble bare en som dukket opp her og der i kulissene, innimellom alt annet.

Å prøve navigere seg i relasjonen til faren min og hans kone, derimot, var en langt større utfordring dette året. Hos min nye psykolog (egenterapi, må vite) ble dette et hovedtema store deler av året. Det er et spørsmål om å ikke bli respektert for sitt liv og sin virkelighet, men oppleve seg selv som et speilbilde av andres rammer for (mis)forståelse. Et spørsmål om autonomi. En lengsel etter transformasjon til en annen type kommunkasjon....

Om sommeren reiser jeg med bussen igjen, til lengst nord i landet. Nok en smakebit av andre former for leving, normfrihet, fellesskap. Enorm glede, begeistring, utfoldelse. Men også en vekkelse av en sorg og et savn, når det åpner seg for en måte å være på som gir faen i konvensjoner og hva andre syns, og du minnes på alle begrensningene som deltakelsen i det gjengse samfunnet legger.

Jeg gledet meg til å begynne på 2. avdeling. Jeg gjorde det. Jeg hadde tro på min styrke til å møte både en tettere studiehverdag og å forholde meg til medstudenter på daglig basis. En tro på min evne til å stå for den jeg er, ikke la meg rokke av forestillingen om andres blikk på meg.

Men det som skjer, er at gjennom en måneds tid føles det som livet på fakultetet sparker beina under meg, så jeg mister fotfestet. Én ting er de faktiske kravene i hverdagen, omstillingene, det nye som en ikke vet hvordan å forholde seg til... noe annet og langt mer truende for selvfølelsen er de abstrakte forestillingene om en standard, et blikk utenfra, hva det vil si å bli psykolog, eller å være en riktig student, eller å passe inn i klassen med de unike vakre menneskene, og deres forestillinger, som sikkert ikke er helt ulike mine egne...
Fra daglig yoga, kontakt med kroppen og latter i magen etter sommeren, sprang jeg opp i hodet, i tankespinn og fremmedgjorthet. Så 'ute av meg selv' har jeg ikke følt meg på nesten 5 år.

Slutten av september: "Mye av tankene jeg har hatt de siste ukene syntes nå vage og liksom vanvittige. Akkurat som jeg har vært i en hypotetisk metaverden. En reise i mitt eget sinn, i bedømmelser om meg selv, andre og livet mitt, der alt ble symboler for noe annet enn det øyeblikks-nære."
"Er dette å bli psykolog noe som tvinger meg til å gi slipp på noe naturlig ved det å være menneske? Så mye som skjer i studiet, i alt ved samfunnstrukturene å forholde seg til, kjennes som en trussel mot naturlig menneskelighet slik jeg kjenner den. Bare begrepsappaatet, det som objektiviserer andre mennesker i forhold til noe generelt noen har satt et navn på. Og det begrepsapparatet trenger seg inn i meg, blir uungåelig en del av meg."

Ironisk nok er det denne tiden jeg får mer anledning til kontakt med andre i klassen enn noen gang. Jeg er åpen, jeg forsøker, men sitter så ofte med en bismak av at alt de ser er en skygge av meg selv. En anstrengt utgave av et egentlig frihetssøkende vesen. En sosialt usikker utgave av et naturlig sosialt vesen. En bekreftelses-søkende utgave av ei som egentlig er vant til å tro på seg selv.

I hverdagen denne høsten er det også mange nærende oaser. Når jeg møter noen som kjenner meg, og som naturlig forventer den friere og mer tilstedeværende utgaven av meg, har jeg følelsen av å våkne opp fra en vond drøm til en naturlig virkelighet. Hele kroppen sukker: "Åja, det er sånn det føles å være menneske i naturlig og givende kommunikasjon." Min største oase er jammene på Vågen en gang i uka, der musikken og menneskene inspirerer og fyller meg med kraft. Måten folk forholder seg til hverandre på, med gjenkjennelse og varme selv ovenfor fremmede, minner meg om karibien og andre reiser, og påvirker sinnsstemningen vanvittig. En fremmed kvinne kommer bort til meg en av disse kveldene og sier utstrålingen min inspirerer henne, og takker meg. Nylig fortalte jeg henne, da vi satt rundt samme bord, at den kvelden var jeg midt oppi en vond tid, og trengte så sårt den bekreftelsen hun ga meg på en levende side av meg.

I slutten av oktober begynner en forandring mot noe positivt.

"Jeg har tenkt at mye av det jeg har vært igjennom bunner i frykt for å bli voksen. Men så kommer følelsen over meg, av at jeg allerede er voksen. At jeg har vært det i mange år. I innholdet, i min trygghet, i min evne tl å ta ansvar og forsøke forholde meg ærlig til verden. Men det er en annen voksenhet enn den jeg frykter. Den jeg frykter framstår som en ramme eller et skall uten innhold. Som en pakke vi kjøper når vi ønsker overbevise oss selv og omgivelsene om at vi er voksne, noen ganger bare forserket av en underforliggende redsel for å bli avslørt som en bløff. Vel, om jeg ikke får til det voksne spillet, kanskje aldri vil føle tilhørighet selv når jeg spiller med, så kan jeg kanskje klare leve en voksenhet som handler om noe annet. Om å stå i seg selv. Om å innrømme sin egen tilkortkommenhet fremfor å sette opp en viktig mine. Om å ta vare på det barnet i seg som ser den nakne keiseren."

Jeg begynner ha lyst til ting. Jeg begynner ønske oppdage byen på nytt. Og det gjør jeg. Merker hvordan hverdagen forandrer seg så fort en er åpent søkende. Uforutsigbarheten er alltid tilgjengelig. Det samme er pusten.

På tampen av året har jeg gått igjennom nok en slags skakelse, i forhold til min far og kommunikasjonssvikten der. Men raskt i prosessen dro jeg frem et mot til å stå for den jeg er, også i en sinnssvakt forvirrende situasjon. Fandenivoldskheten ovenfor livets utfordringer er stigende. Det samme er min tilbakevendende sterke bestemmelse om å leve et godt liv, som ressonerer med et naturlig minne i kroppen om hva det handler om å være menneske. Nå ønsker jeg ramme inn livet på nytt, røske opp og rense ut. Jeg er faen så lei av å være redd, og distrahert fra kontakten med øyeblikkets magi.

(Soundtrack: Woven Hand, 16 Horsepower, Tom Waits, Johnny Cash, Blind Melon, Black Mountain, Dirty Projectors, Vaiping, Fjorden Baby, Surrirealismen + + )

Ti år - del 3

2009-12-30T01:51:00.000+01:00

Nostalgien vil ingen ende ta. Vel... det gjelder generelt egentlig. Nostalgi syntes for meg å være en latterlig gjentakelse av seg selv, dog alltid med en ny farge, fra blikket i den nye tid. Jeg trenger lære meg å akseptere min tilbøyelighet til nostalgi på nytt. Det er egentlig min insentiv til å løsrive meg.. på nytt. Og på nytt.
(Sitatene er fremdeles ting skrevet i den aktuelle tiden)

2007:

"Det er mye ulike oppfattelser av galskap. Hva som oppfattes vanlig og naturlig hos noen, oppleves som galskap av andre, og omvendt. Jeg er så heldig å ha en fot innenfor de fleste av galskapene."
"Jeg er i en spesiell plass i meg selv. Det er så det siste halvåret har disket opp med alt jeg har trengt for å kjenne på det å stå i meg selv. Og samtidig kommunisere med og empatisere med et bredt spekter av virkeligheter. Menneskenes virkeligheter."
"Jeg opplever ingen hverdag lenger."

På toppen av all surralisme i dagliglivet i starten av året, gikk en kamerat av meg inn i en psykose og ble innlagt.

En dag i slutten av januar sitter jeg i en sirkel av folk av ulike nasjoner, aldre, samfunnsgrupper, som alle jobber for å forsøke få til et uavhengig kulturverksted i byen. Vi tar en runde på hvem vi er og hva vi gjør. Når det blir min tur trekker jeg pusten, sier hva jeg heter, og legger til: "Og idag kom jeg inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg er psykolog om fem år.. ser det ut til." Hele forsamlingen stråler imot meg, applauderer. Min mor er på elkjøp når jeg ringer: "E det lov å grine på elkjøp?"

"Siste året var en meget god forberedelse til den mentale sfæren jeg entrer i studiet. Jeg er så herlig glad for at den tiden innebar så mye ordløs, ikke-intellektuell vekst, fornyelse og utvidelse av perspektiv. Sjansene til å oppdage på nytt og på nytt hva tilstedeværelse handler om, og at den er mer uavhengig av tanker enn bygget på de. En alarm gikk av i meg før helgen, etter noen få dagers tankespinn jeg ikke var bevisst over. Raskt begynte en sunn livskvalitets-søken å pirke i meg: 'Hva skjer nå? Hvorfor kjenner du ikke etter for tida? Trenger du alle disse tankene? Ser du hva bekymringer gjør med deg?' osv."

Dette året begynner imidlertid denne tilstedeværelsen å glippe mer. Jeg vet det, jeg skriver om det, prøver få kontakt... men opplever å sjeldnere virkelig ta inn inntrykkene, å kjenne øyeblikkene som betydningsfulle. Det forundrer og forvirrer meg.
Min evne til å snakke fritt og være tilstede i kommunikasjon med folk fra ulike deler av samfunnet, fra overfladiske kollegaer til hjemløse svensker, blir ikke med inn dørene til fakultetet mitt. Der inne er jeg plutselig i en klassesituasjon. Og det er først i ettertid jeg ser at automagien i følelseslivet, minnet om det å være i en klasse, ga meg en forventing om å ikke bli akseptert. Og når den forventningen er premisset du møter andre med, kan ikke noe flyte fritt.

Det er mye som kommer opp i meg dette året. Følelseslivet banker på døra med uoppgjorte temaer og erkjennelser. Om relasjonene, ansvaret jeg tar for andre (sterk erkjennelse: Hvilken manglende respekt det ligger for andre i å ta ansvar for de), min veiing av selvverdi i hvorvidt jeg er noe for andre framfor noe i meg selv, en økende selvsentrerthet og spørsmål om hva den handler om, bevissthet rundt behovet for å skrive om så mye og spørsmålet om jeg ikke stoler på verdien av en opplevelse om ikke den er dokumentert, relasjonen til min mor og min onkel og et intenst oppgjør med de og hvordan de sviktet i å komme meg i møte i oppveksten, sammenhenger mellom min fars samboer sitt selvmord da jeg var unge og fryktene jeg møtte i forholdet til min første kjærlighet og hennes suicidalitet, ensomheten i meg og dens dybder. Blant annet. "Det er så mange knagger å henge et gråtende hjerte på."

Livet er begivenhetsrikt, som det har vært en stund. Jeg møter mange mennesker, deltar i prosjekter, jeg utvikler nye vennskap, jeg blir kjent med flere musikere og kunstnere. Om sommeren reiser jeg alene rundt i Frankrike.
Jeg har store deler av året en spesiell relasjon til en kvinne jeg kaller gjøglerinnen når jeg skriver om henne, tidvis seksuell, tidvis sjelelig tett. Men livsbejaelsen, og evnen til å la seg fylle av øyeblikket, intensiteten og meningstyngden er noe som bare griper meg i enkelte stunder.

Jeg leser Hermen Hesse "Steppeulven" og "Momo" av Michael Ende når jeg er på reise. Begge bøkene får betydning for meg. Første anbefales alle som har fascinasjon for gammeldags surrealisme, psykologi, bohem-filosofi og spørsmålet om hilket spekter enkeltmennesket rommer inni seg. Den andre anbefaler jeg til alle som på et eller annet vis føler seg fanget av 'tidsklemma', eller føler døgnet ikke har nok timer.

"Så har vi alltid disse glimtene av Sterkt Liv. Også gjennom dvaletider. Plutselige sansenntryk som gjør innhugg, ignorerende av alle rømningsveier innvendig. Farger som fosser framover og innover og langsetter. Luft som kjærtegner innsiden av lungene og danser piruetter over nervecellene i hudoverflaten. Hunders bjeff berører meg og kjennes som medveseneres kall fra en verden der vi aldri egentlig var adskilte."

"Du trenger ikke mer enn å puste. For å leve, mener jeg. Det er jo der du finner liv. Der det fremdeles foregår en innånding, og en utånding. Men i likhet med at vi knapt er klar over at vi puster, er Livet et tema som helst reduseres til klisjéer i livsstilsmagasiner. Også lever vi hele fuckings tiden. Hvorfor føler jeg meg så ensom om det å leve?"

Desember: "Og enda så ofte jeg tenker dette året var et mellomår, en ventetid, en dvale, en kjedelig opprydningsøkt... jeg merker jeg har forandret meg veldig. Jeg merker en ny slags ro og aksept av min egen uvitenhet. Jeg knytter nye bånd til min alltid hjemsøkende ensomhet. Men der er det også en slags voksende aksept, og tidvis hemmelighetsfull verdighet, med å merke at ingen virkelig kan kjenne meg."

(Soundtrack: Modest Mouse, Natalie Merchant, Cowboy Junkies, Tunng, Coco Rosie, Tom Waits, PJ Harvey, Placebo, Bright Eyes, Iron & Wine ++)

2008:

"Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet mitt sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet."

Dette året utfordret jeg meg selv med å skrive minimalt. Jeg ville lære meg selv å ta opplevelser for det de er uavhengig av om de dokumenteres for fremtiden, ja, uavhengig av om de huskes. Jeg begynner også å bli glad i det som gjentas. Har mange stunder med samme venner, der hver stund ligner en annen og ingenting spennende eller innholdsrikt skjer, og finner det svært behagelig.
"Å bære sitt liv og sine opplevelser og sitt alltid-i-forandrng-selvbilde med selvfølgelighet. Det er en spesiell form for frihet. Selvfølgelig er jeg. Selvfølgelig er jeg noe i verden. Selvfølgelig har jeg et liv som ikke ligner noen andres. Der er utgangspunktet, nå la oss se hva som utspringer derifra."

Innledningsvis i året jobber jeg intenst med å takle en svekket interesse for andre mennesker og deres liv, og hva det gjør med identiteten min i relasjonene mine. Å øve opp tillit til at folk liker meg også uavhengig av hva jeg gir til de, etter å ha sett skjevheten i at jeg forventer den tilliten fra andre uten å ha den selv.
"Å løsrive meg fra andre i den grad at jeg kan møte de med en ny kjærlighet."

Jeg reiser dette året også. Kjøper interrail-billett for 10 dager etter Roskilde-festivalen og bare drar derfra. Øver meg i å oppleve en reise uten å skrive særlig detaljert om den. Jeg har en romanse i nord-tyskland, tilbringer noen dager i Amsterdam, og ender opp i Dublin med Kristin og en buss full av folk som turnerer Irand. Får et oppbluss av glede over absurditet og den høye freakshow-faktoren de dagene. Og en kjempefrihet ved å senere velge å ikke bli med de til nordnorge som planlagt, fordi jeg er komfortabel i Bergen.

Gjennom dette året går jeg i rosenterapi. Det er spesielt. Ikke siden folkehøyskolen, da vi under det mest heftige energiarbeidet gikk rundt og så totalt herja ut uten å kunne forklare noe, har jeg opplevd så intens kommunikasjon med kroppen. Og dertilhørende styrket tro på at kroppen har en viten som ofte ikke overlapper med det vi har ord for. Jeg kunne merke forandringer skje i meg, grunnstemninger endre seg, ting lette.. uten å forklare hva det var, eller hvordan det skjedde. Når timene var heftige, lå halve verdien i terapeutens stødighet: Om hele behandlingsbenken hoppet av kraftige reaksjoner i meg, var hun like fast med hendene, med å utstråle trygghet, med å tillate ting å skje uten å rikke seg, og uten noen form for feighet.

Høsten har vi eksistensiell psykologi på pensumet. Mye av psykologien har til da begeistret og fanget meg for hver eksamensperiode. Men den eksistensielle psykologien appelerer til meg deto mer, som et bindeledd langt tilbake i tid, og beskriver så mye av mitt livsperspektiv slik det har bygget seg opp fra ungdomsskolen av. Når medstudenter omtaler litteraturen som svevende og uhåndgripelig, tar jeg meg selv i å bli personlig såra, så nært som det oppleves for meg.

Jeg har det mye bra dette året. Stadig lurer jeg på om jeg er iferd med å våkne på nytt, starte på en ny epoke i livet mitt, uten at jeg føler den virkelig kommer igang. Men jeg plages ikke, jeg har mange gode stunder, spennende opplevelser, mye avslappethet i meg, kontakt med kroppen, begeistring for ting i hverdagen, og øyeblikk av nærhet til tingene rundt meg.

(Soundtrack: Patti Smith, Johnny Cash, Iron & Wine, Porcupine Tree, PJ Harvey, Cat Power, Natalie Merchant, Elvis Perkins, Nina Simone, Tindersticks, 16 Horsepower + + +)

Ti år - del 2

2009-12-28T21:15:00.000+01:00

Fortsettelse på mitt personlige og nostalgiske tilbakeblikk på mitt liv i tiåret som avsluttes nå.

2005:

"Remember I'll always love you as I claw your fucking throat away. It will end no other way" (Mottatt sms fra henne, 1/1-05)

Hun hadde ikke bare vært min nærmeste venn og min første store kjærlighet. Hun hadde vært noen jeg lærte å kjenne meg selv gjennom. Et speil for dybdene inni meg, noen som kom inn på nerven av livet mitt. Jeg lærte min egen styrke å kjenne, slik jeg aldri hadde før. At det fantes mer tro på det gode selv når du tror brønnen er tappet. At jeg er istand til å stå i ekstreme situasjoner, og handle instinktivt. At jeg kan bevare min livskraft når døden truer med sitt nærvær. Historien vi delte var et kapittel så viktig for meg, at jeg hvilte min identitetsfølelse på den. Det var et turbulent kapittel å hvile noenting på.

Jeg ble rundt bruddet overmannet av ekstreme tilstander i kropp og følelser. Det mest voldsomme lignet angstanfall, men var heller en slags overload enn noe jeg følte hadde med angst å gjøre.
Det skjedde igjen en dag midt i byen. Det begynte bygge seg opp så mye vondt. Gikk til legevakt. Personnummer, kulde, venting, håpløst samfunn, håpløs verden, kort pust, geleidet inn et sted, mer venting, vugging, risting, går jeg i oppløsning nå? Så.. en lege jeg aldri vil glemme. En lyttende lege. Som ga meg det rommet, de øynene jeg trengte for å jobbe meg ut av tilstanden. Klarne hodet, roe pusten, si de riktige tingene til meg selv, reflektere og føle meg ut av sirkelen, få noe på plass. Så mye kan tilstedeværelse gjøre for en annen. Og da jeg på vei ut fikk rakt handa frem som et menneske på to bein med tørkede tårer og håret vekk fra ansiktet, sa han det: "Jeg håper du vil klare få karakterene du trenger, og blir psykolog. Vi trenger slike som deg." En av mitt livs største gaver. De ordene, i den situasjonen.

Når hun endelig forlot byen, og jeg var alene i hybelen, fortsatte kjærlighetssorgen i èn ukes gråt.

Men plutselig sådde jeg et par frø.. begynte gjøre gode ting for meg selv. Begynte søke ut. "Idag gikk det opp for meg.. at jeg har glemt at jeg er verdt å bli kjent med. Det er ikke slik at jeg en tid ikke har vært verdt å bli kjent med, slik jeg kanskje følte det. Det var bare en slags glemsel.
Nå skjer det noe. Idag var det sol i Sandviken. Det hadde regnet, slik at det lille treet utenfor kjøkkenvinduet var fullt av små perler som glinset. Også var det rundt 20 småfugler der som spiste og virret rundt. Godt å se på. Idag tidlig, i en time eller så, var jeg utrolig tilstedeværende. Jeg brakte meg inn i en tilstand for å formidle noe til en venn (man får sånne idéer noen ganger). Men uavhengig av om det hjalp ham.. det gjorde så godt å være s fuckings tilstede i noe. Jeg ble fyllt av varme, det føltes som det strålte av meg. Og ordene jeg sa ut i lufta, var så gode å si, og jeg sa de med hele meg. Hendene mine vibrerte. Da jeg 'kom til meg selv' oppdaget jeg at strømmen hadde gått i kretsen der jeg satt (...) . Det hadde rukket å bli kaldt, for ovnen hadde slokna. Jeg hadde sittet der med bare en badekåpe på meg, nær vinduet, uten å merke kulden."

Og før jeg visste ordet av det, var jeg innhyllet av nye ting. Et menneske ble til to, som ble til et helt kafé-miljø og en ny forelskelse i en mann. Tehuset den Blå Katt, bohemer og radikaler. Samtaler og sarkasme. Bergen fra en annen vinkel, en ny by, en oppdagelsesferd. Nettverket bredte seg utover. Forelskelsen tok snart slutt, men ikke forelskelsen i livet. Menneskene. Bergen. Dette var en gjenfødsel.

(Får meg deltids-jobb på sykehjem. Endelig litt økonomi)

Jeg mediterer oftere. Hadde en veldig god og skjerpende faste. I eksamenslesing-innspurt leser jeg fra 9 til 9 hver dag med matpauser og ettermiddagstur, og avslutter hver kveld med en time i vinduskarmen hvor jeg betrakter alle stadier av solnedgangen.

Hun og jeg har et tilbakefall, når hun gjenoppdager meg slik jeg er når jeg gløder med livsintensitet, og jeg gjenoppdager henne med tilgivelsens varme og håp. Følelsene er vanvittige, men jeg velger å ha et helt liv, hun er bare en del. Og når hun tar en pilleoverdose, og gamle mønstre gjentar seg mellom oss, tar jeg avgjørelsen. Jeg sitter i morgenlyset på Roskilde-festivalen, og en fremmed danske ved navn Jäsper setter seg ved siden av meg. Vi snakker om kjærligheten og smerten. Og da besemmer jeg meg, for at dette ikke er varig.
Det avsluttes på såpeopera-vis. Jeg forelsker meg i samme mann som hun forlot meg for. Ironiene. Hevn? Brukte vi han begge for å fri oss fra hverandre?
Forholdet er spesielt, fyllt med ømhet og varme, men har alltid en skygge av å ikke kunne vare. Også han er deprimert. Også for ham er jeg den sterke, den som må sette grenser for mørket. Det varer et halvår.

Samme tid utfolder livet mitt i Bergen seg i stadig vakrere sjatteringer. Nettverket blir videre og videre, jeg lever uforutsigbart og i øyeblikket. Jeg dyrker surrealismen, alle karakterene og stundene som ikke ligner noe annet. Jeg går ut, jeg havner et sted, jeg opplever noe nytt, jeg fylles med spenning og engasjement.
En ny bekjent dør, jeg kommer inn på sorgen til de som stod ham nær. Det bringer meg igjen inn i følelsen av spekteret mellom liv og død. Velger liv på nytt og på nytt, med høyere og klarere stemme. Intensitet. Intensitet. Intensitet.
"Livet sprenger sine egne grenser så jeg tror bevisstheten min skal til å slå sprekker"

En mandagskveld i september havner jeg blant mennesker som improviserer musikk ute. Det er cello, fele, stemmer, trommer, gitarer. Og en kvinne innleder til stemmeimpro, jeg slenger meg med og noe nytt spirer i meg. Kristin heter hun, hun er eksentrisk, hun synger ut, hun er en eksplosjon av iver og musikk. Og hun blir en ny god venn. Hver mandag jammer vi ute. Og vi synger flerstemt med andre jenter utenom.
Jeg bor i sentrum, det kommer folk på besøk stadig. Vi drikker te.

(Soundtrack: Bright Eyes, Eels "Blinking lights" albumet, Dresden Dolls, Xploding Plastix "Treat me mean I need the reputation", Pink Floyd "Shine on...", Devandra Bahnart, Porcupine Tree, Tom Waits ++)

2006

Det er vanskelig å skrive om dette året, for jeg aner ikke hva å velge ut. I mitt minne er dette det vakreste, mest mangfoldige og livsbejaende året jeg har opplevd hittil i mitt liv.

Jeg avsluttet et forhold. Det var et forhold som stadig holdt fast i meg med sjelelig ømhet og oppbluss av forelskelse, men som alltid også innebar en tvil. En gjentakelse av mitt mønster, å være med noen jeg føler ansvar og omsorg for. Det sa stopp til slutt, det var ikke givende så mye som tappende, det var ikke frihetsfremmende så mye som det var begrensende, og å bli i var ikke respektfult ovenfor ham, eller meg selv.

Frihet. Frihet.. Frihet!
Første tid uten forhold, og uten noens depresjon tett på meg, siden jeg var 18 år.

"Aaaaaaaaah! Jeg føler enkelte smilerynker rundt munnen og øynene våkner til live som etter en dvale. Jeg kan kjenne hele ansiktet åpner seg når jeg smiler. Kan ikke forklare dette på annen måte."

Jeg omfavnet verden. Alle jeg var blitt kjent med, alle som dukket opp midlertidig eller varig i livet mitt, de var alle velkomne. Velkomne i hjertet mitt. Den livsbejaelsen, sprengingen av bevissthetens grenser som jeg hadde kjent glimtvis høsten før ble oftere en varig tilstand. Jeg fløt sammenhengende fra situasjon til situasjon, alle med en mening, eller var det jeg som kunne tillegge alt mening?
"Ikveld så jeg tilbake på de siste dagene. Og det gikk opp for meg at de egentlig har vært ganske vinglete og uforutsigbare. Mange muligheter til å bli skuffa over at ting ikke gikk som forventa, eller usikker når noe uventa dukket opp. Men jeg har jo ikke engang merket meg uforutsigbarheten. Bare hengt naturlig med. Omstilt meg som ved et knips."

Jeg tok opp igjen et kurs for 3. gang den våren, i håp om å komme inn på profesjonsstudiet. Danset tango på kveldene etter lesing. Kom ikke inn. Høsten ble det jobbing istedet for studier, og nytt søk med samme karakterer.

Og selv om jeg var så mye glad, så mye tilstede i livsbejaelse og omfavnelse av øyeblikket, var det lite overfladiskhet og mye refleksjon. Over eksistensielle tema, de større valgene, samfunnet, alt jeg ikke er enig med. Jeg var mer trygg til å kunne se med rått blikk på hvor forjævlig verden vi har skapt oss, når jeg hadde min jevne tilførsel av meningsopplevelse i mitt liv til å styrke meg.
"Jeg vil ikke ha dette samfunnet. Jeg vet ikke hvor å begynne når noen spør meg hva jeg syns er 'galt'. Samtidig ser jeg for tiden et eksempel på ei som forsøker bekjempe systemene ved å melde seg helt ut av de, og som gjennom dette nesten selvutsettende forsøket poengterer hvor vanskelig.. ja, umulig det er... Så jeg tenker.. at vil jeg bidra til en forandring i samfunnet er jeg nødt til å ta del i det.. selv om jeg risikerer å miste meg selv på veien. Jeg håper jeg er sterk nok. Kanskje det jeg leste idag om symbolsk prostitusjon fikk bobla til å sprekke. Er jeg nødt til å føle at jeg prostituerer meg for å komme i posisjon til å forandre noe?"

"Igår hadde jeg en utrolig givende samtale med to venninner. Vi spydde ut gørr og frustrasjon og veltet oss i sarkasme over menneskenes selvutslettelse og ueærlighet ovenfor seg selv og hverandre. Slike ting."

Eksempelet ovenfor, som meldte seg ut, var Kristin. Få personer har inspirert meg så mye. Selv om jeg stilte spørsmål ved henne, selv om jeg trengte god-mobbe henne en del for hennes mest spaced idéer om sammenhenger i universet... denne dama nedstrippet de store spørsmålene om samfunn og vår fremmedhet til et barnslig fabel-språk de fleste kan relatere seg til. Hun var den mest radikale personen jeg hadde møtt noen gang. Uten å være vanskelig å forstå. Hun brakte musikk til menneskene rundt seg ved å invitere til deltakelse med lav terskel.. hun ønsket vekke den menneskelige naturlige musikaliteten i folk, den vi for ofte glemmer i disse tider hvor folk tror musikere er en egen art som bor på scenen. Og hun fikk det til. Hun ville alltid tenke at hun fikk lite til i forhold til sine idealer, men jeg så frøene hun sådde i folks bevissthet.

Når vi var flere som improviserte flerstemt sang, kunne jeg noen ganger oppleve en tilstedeværelse mer helhetlig omfavnende enn de fleste tilstander jeg har opplevd. Alle er der. I øyeblikket, på terskelen mellom to toner... fintfølende famlende... hva vi skaper i øyeblikket sammen er større enn summen av oss alle. Det løfter oss ut av oss selv, og nærmere oss selv på samme tid.

Det var crazy tider. Gå og synge høyt i gatene med Kristin og hennes handlevogn med synth i. Ha flere teselskap som kunne minne om Hattemakerens i weirdness-nivå. Fest hos en inder hvor absolutt alle masserte hverandre til slutt (dog ikke orgie, slik jeg frykta). Lavvo midt i byen med bål og dans flere ganger. Oppføringer av Kristins teatermusikal i sentrumsparken med deltakervidde fra afrikansk strengmusikk til erkebergensk pønk (Renneræv..). Samme i Porsgrunn på teaterfestival. Tidenes beste Roskilde-festival med Store musikkopplevelser og nydelige menneskemøter. Et av mine livs vakreste reiser bar til Karlsøy på sensommeren, med en buss herlige forskjellige mennesker, opptredener i lavvo og i natur, en omfavnelse av alt livet kan by på når menneskene er i seg selv og med hverandre heller enn i frykt og stagnasjon. Å havne tilfeldig på besøk i ulike subkulturer, fra fintkulturelt og internasjonalt til rølpete og lokalt.

Jeg avsluttet året med min førse reise alene, i Italia. Jeg trengte nedstrippe meg fra all bekreftelse fra folkene rundt meg, det jeg den tiden kalte bekreftelsesavhengigheten, være slynget ut der jeg ikke kjente noen. Det lå også en fristende utfordring i å fikse alt sjøl gjennom en reise. Å måtte stole på meg selv. Jeg har noen bilder på netthinnen fra den reisen jeg knapt tør ta frem, for de berører meg til tårer. Menneskene jeg traff, landskapene som slynget seg rundt toger og busser, fargene, stundene ting løste seg, frihetsfølelsen, og selv-tilliten.

(Soundtrack: Nina Simone - "Feeling Good" og "Sinnerman". "Snickerboa" - Stefan Sundström. "One way out" - Allman Brothers Band. Kristins musikk. Gogol Bordello (galskap på Roskilde). Fjorden Baby - "Pes" (den sangen merket jeg meg met i deres første konserter). Porcupine Tree - "Trains". Tool. Adjágas. Tom Waits (gjenoppdaget "Rain Dogs" albumet fra min barndom). New Tango Orchestra. Captain Beefheart - "Shiny beasts" albumet. Air - "Talkie Walkie". Muse. Leonard Cohen ++)

2009-12-17T23:46:00.001+01:00

Skrevet for noen dager siden:

Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.

Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.

Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.

Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.

Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.

Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.

Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...

Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.

Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.

Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.

Juvelen

2009-12-12T18:27:00.000+01:00

Det lukter oftere røyk av klærne mine når jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om jeg er flere steder hvor det er røyk i lufta, eller om jeg bare plutselig har fått bedre luktesans.

Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.

Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.

Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.

...

2009-12-07T23:19:00.001+01:00

Jeg var hos mannen med dyrenavnet ikveld.

Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.

En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.

Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.

Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.

Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.

På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.

Ti år

2009-12-06T19:32:00.000+01:00

Det har gått ti år i det nye årtusenet. Det oppsummeres overalt, og det er merkelig, jeg føler det ikke er lenge siden det ble oppsummert fra et helt århundre mens Will Smith sang at vi festet som om det var 1999, for det var det jo. Og jeg var 15 år, jeg så på tv og visste godt hva både han og andre sang, for jeg fulgte med på topp 20 hver uke selv om jeg ikke hang med på noe annet ungdommelig.

Morgenbladet og andre roper om det forjævlige tiåret og lengter tilbake til 90-tallet, da alt var trygt og oversiktelig. Jeg har imidlertid ikke så mye referanseramme, det var visst på 00-tallet jeg ble voksen. Eller hva man skal kalle dette.

Det føles småteit, en repetisjon av min evige glede over å repetere i nostalgiens navn, men jeg fikk en fiks idé om å oppsummere tiåret mitt, med vekt på personlig utvikling og et anslag sitater fra mine fortidige utgaver av meg sjøl (altså, ting jeg skrev det faktiske året). Kan bli langt, kan bli uinteessant for alle andre, men til syvende og sist skriver jeg denne bloggen for min egen del. Og den er en biografisk blogg.

2000:

(Overflate: Kvitt briller og regulering på terskelen til vgs. En liten milepæl.)

"Alt jeg uttrykker virker falskt og uekte, selv om det skulle komme fra sjelen. Er sjelen min falsk?"

Hadde en vanskelig tid med prestasjonsangst på skolen, to prosjekter på en gang som jeg måtte ha 6 på. Sprerrer. "Selv dette arket har blitt min fiende, fordi det krever noe av meg. Jeg krever noe av meg." Det utvikler seg til å bli en kortvarig, men heftig nedtur. "Noen ganger vil jeg svømme i elendigheta, i håp om å få noe verdt å erkjenne. Men når jeg konfronterer meg selv med faktumet at jeg ønsker elendighet, kommer mer ekte elendighet fram i sinnet som resultat av skyld, angst, frustrasjon.. en følelse av å være.. splittet, på en måte. (...) Jeg tenker for tida at jeg kanskje ikke skulle tillate meg å stige igjen, for på veien opp lover jeg meg selv ting. Løfter jeg etterhvert merker jeg ikke kan holde, og så bærer det nedover igjen. Håpløst. Uten håp. Jeg har lengsler, men de går mye oftere ut på å være fri fra ting, enn å virkelig vinne ting" Jeg var emo før emoene.

Dette var også året jeg for alvor begynte utfordre sosial angsten min. Møtte opp til en fest selv om jeg hadde måttet sette meg ned i en grøftekant på veien av pustebesvær. Etter festen skriver jeg: "Jeg prøver være mer sosial, fordi jeg ønsker kontakt med folk og at folk skal få bli kjent med meg, og for å myke opp nerver og angst. Ved oftere tilfeller av sosialt samvær tror jeg etterhvert magen ikke vil snøre seg så sammen. Og jeg skjønner fra idag at jeg er på vei."

Og jeg sørger over avsluttet ungdomsskole: "Kontakten jeg aldri fikk vil brytes nå. De er så stor del av min verden, innser jeg nå, selv om jeg aldri ble en del av deres. Ynkelig."

Tenkte dette året mye over mitt forhold til voksne. Både når jeg følte meg som en masete drittunge i forhold til familien, og når jeg fremstod som moden for alderen og fokuset ble mer å modenheten enn innholdet av hva jeg sa. Da var det godt å ha en venninne på egen alder. "Jeg vil kjenne personer som ikke blir overraska hvis jeg virker innsiktsfull. Helena er sånn. Når jeg snakker med henne finner jeg ikke et overrasket ansikt, men et samtykkende. Når jeg ikke trenger verken å hevde en modenhet, voksenhet eller ungdommelighet, er jeg mest ærlig."

Jeg var på Kreta med faren min og kona hans, og fikk en merkelig forbindelse til en 13 åring en kveld, noe jeg opplevde som en slags sjeleforbindelse jeg ikke kunne forklare. En annen gutt viste interesse åpent en dag, første gang jeg hadde opplevd det så klart at jeg ikke kunne avfeie det som innbilning. Reisen betydde mye for meg. Andre halvdel av året tenker jeg mye over sensualitet, og at jeg kanskje er en sensuell person, uten at jeg har erkjent det for meg sjøl før da.
Jeg gjør mine første oppdagelser av internett, inkludert etablering av et par mailvennskap, og innlegg/dialoger i et debattforum. Blir møtt og respektert der. Jeg opplever at jeg gjennomgår en forandring denne tiden, men sliter med å sette ord på det.

(Soundtrack: Fugees, Lauryn Hill, "Henry Lee" - Nick Cave og PJ, Madrugada, stort Queen-kick)

Memo to self funnet (fra en mail): "Jeg er ikke vant til å ha ærlige samtaler hvor jeg føler likeverdighet mellom meg selv og den andre. Og selv om jeg har tro på at jeg har evnen til det, er jeg ikke vant til å nå andre, eller få de til å åpne seg. Vakre ærlighets-opplevelser jeg erfarer er printet i hodet i lang tid. Og skulle jeg i fremtiden oppleve slikt som kontakten med deg oftere, håper jeg for guds skyld at jeg ikke blir vant til det likevel. For jeg setter slike opplevelser veldig høyt."

2001:

(Overflate: Meste av året fremdeles bare én venninne, som bor i en naboby, og flytter til Costa Rica andre halvdel av året)

Største temaer er lidenskap, vemod og ensomhet. "Jeg levde i en følelse av mangel på lidenskap i høst, og tomheten jeg oppdaget slukte meg, jeg følte meg fengslet på skolen, lidenskapen jeg visste lå i meg ga meg en helt ekstrem og forunderlig ensomhetsfølelse. Som den eneste fargefulle sjelen blant grånyanser. (...) Men lidenskapen inni meg var ikke realisert. Den lå der, og jeg var klar over den, men den var ikke sterk nok til å gi meg følelsen av å være Levende."

Dette året er ensomheten, som har vart i 6-7 år, noe som gnager på meg ekstra mye, nettopp fordi jeg begynner kjenne et potensiale til å leve et sosialt liv, selv om jeg ikke vet hvordan. Jeg begynner dyrke vemodsfølelsen, en tristhet over barndommen som er over, en dveling ved gode opplevelser og en romantisert melankoli. Jeg skriver ting dette året med pompøsitet og livsgnister. Jeg skjønner at ilden er mitt kraftelement, og jeg har begynt å lengte og håpe at noe vil skje. "Jeg lar dagene gå. Og selv om ventetiden drøyer stadig, ingenting skjer og eg befinner meg utrolig alene, ja, selv om jeg tviler litt på om ventetiden vil være over på en stund: Jeg depper ikke."
Dette året dyrker jeg eksistensialistisk tankegang, i den grad jeg forstår den. Finner trøst og gjenkjennelse i Rollo May, prøver tråkle meg igjennom Kirkegaard, men alt jeg oppfatter er en fornemmelse av fellesskap med ham, av at han ville forstått meg.

Så er ventetiden over. Høsten får jeg venner. Ikke en, men flere. Møter fra nett, tilfeldigheter på skolen, nye settinger med studieretningsfag. Intens glede og spenning. Mange gode samtaler, endelig følelse av å få brukt meg selv, en slags gjenfødelse.
"Bare de siste månedene har jeg begynt å få større kontakt med, og respekt for flere personer. Jeg ser deres svakheter... så det er ikke 'blindt', men jeg kjenner kontakten jeg føler får en utrolig intensitet ved seg. Det er som om alle (vennskaps-)følelsene jeg skulle hatt for vennene jeg ikke hadde alle disse årene har lagret seg opp, for nå å velte over meg."

(Soundtrack: Queen, Joe Henry, "Otherside" - RHCP, mye av min onkels favoritter)

2002:

Et veldig spesielt og lærerikt år. Hovedtema er Liv og Død. Med store forbokstaver.

Eksplosjonen fortsetter. Første to månedene av året er jeg alene hjemme, og er del av en trio bestående av gamle venninnen og ny kamerat. Vi er interne, vi er avslappa, og de bor nesten hos meg. Jeg har min første fest. Og min første opplevelse av at noen forelsker seg i meg, og tilhørende første seksuelle erfaringer. Dagene er intense, det skjer noe hele tiden, og det er fargerike mennesker. Åpenhet. Jeg ler. Og ler. Og danser. Noen av mitt livs mest intense minner skapes dette året, gjennom kontakt med andre, en tilhøriget jeg ikke har opplevd før. Mitt første Roskilde. Mange og lange nattetimer med venner på verandaen hjemme. Fester.

Jeg kjenner også på nye aspekter ved den alltid tilbakevendende fremmedfølelsen: "Hva andre velger å tro på, skremmer meg. Hva jeg finner innholdsrikt, skremmer andre. Jeg er en fremmed. Min virkelighet vokser i stadig større avstand fra andres." Jeg stiller jevnt spørsmål ved meg selv, mine motiver, mine tanker, slik jeg er vant til. Men denne tiden er det mer undrende og oppbyggende enn kanskje noen gang.

Det var Liv-delen. Så kommer døden. Jeg forelsker meg i en nær venninne. Det utvikler seg noe nydelig mellom oss, intensiteten har ingen grenser. Jeg er hennes redning fra et grått og fastlåst liv. Heltinnen, den som tar ansvar og som elsker. Men hun trenger ikke bare mennesker og å flytte, hennes angst stikker dypere, og hennes depresjon er nærmere døden enn der jeg noen gang har vært. Blod, død, død, blod, Seigmen, blod, død, Tool, angst, død, blod. Og jeg blir med inn i hennes verden, i ønsket om å forstå.

I desember skriver jeg: "For et år siden, satte endelig en bevegelse igang. (...) Selv når det gikk brått for seg i svingene hang jeg med. Jeg hadde begrep om hvem jeg var utviklingen... og om det gikk for fort, kjente jeg etter, og tok meg selv igjen. I høst tok bevegelsen en annen retning. Jeg klarer ikke holde tritt. Jeg retter all oppmerksomhet og dedikerer all energi mot så mye vondt utenfor meg, at jeg lagrer opp innvendig. (...) Jeg tør ikke prøve nå lageret... for ordene for det som ligger der ligger kke lenger i min munn. Det er for sterkt. Det er for kaotisk og paradoksalt. Og jeg lever i stadig frykt for å bli tvunget til å kjenne på mine verste frykter i denne perioden av livet mitt. (...) Det er så mye jeg ønsker rømme vekk fra. Så mye som er for vondt til å erkjennes. Og det hemmer følelsen av å leve. Det hemmer følelsen av glede."
En venn: "Hva gjør mest vondt?" Jeg: "Forvirring. At jeg hele tida trekkes mellom paradokser og motsetninger.. fra å lure på om hun trenger selvmordet til et desperat behov for å skaffe henne hjelp.. fra å ville skåne meg sev fra smertene ved å være med henne, til et kjempebehov for å se henne. Fra troen på håp til håpløshet og følelsen av å synke dypere og dypere."

(Soundtrack: Eels - "Beautiful Freak" albumet, Xploding Plasitcs, Godspeed You Black Emperor, Jeff Buckley, Aimee Mann, White Stripes, Gotan Project ("La revancha del tango"), Richard Hawley, RHCP, Manu Chao ++)

2003:

Stagnasjon og død. Ja, jeg var meg selv, jeg hadde kontakt med folk, jeg hadde fest. Bølger av nyforelskelse i henne og i livet. Men den lå der, periodevis sterkere, frykten for å miste henne. Nye kutt ble forbigått i stillhet, ingen energi til å reagere. Mindre reaksjon på mer reelle forsøk og. Ønske om at hun bare kunne tatt valget, Liv eller Død, for å holde henne med selskap på kanten av stupet drenerte meg for livsgnisten min. "Når jeg har hatt hodet hennes i fanget, med lukkede øyne, og forsøkt fange skjønnheten ved det hele i et desperat ønske om å behlde sanseinntrykk og ta de fram igjen i en fremtid uten henne." Hun stikker kniven inn i magen, det er dramatisk, og sommeren blir ikke full av liv og lek, selv om jeg later som.

Jeg velger mitt eget liv, videre, og drar på folkehøyskole. Selvutvikling i fokus, lærer meditasjonsteknikker og energiarbeide annerledes fra det jeg har vokst opp med. Jobber intenst med meg sjøl. Men hun er der alltid, dragningen og savnet etter henne, og den evige påminnelsen om mørke. Manglende tilstedeværelse i det sosiale på skolen, en tilbakevendende sosial usikkerhet, enda så like de er mange av de.

(Soundtrack: Jeff Buckley, Damien Rie, Bright Eyes, Thomas Dybdahl, Ojos de Brujo, Smashing Pumpkins "Adore"-albumet, Massive Attack, Youngblood Brass Band, Tom McRae ++)

2004:

Folkehøyskolen innebar en egen liten verden der alternativ tankegang var normen heller enn unntaket. Det handlet om krampegråt av bearbeidelse, det var lange meditasjoner og kontakt med kroppen og jorda på nye måter. Det var en sterkere stemme til å uttrykke refleksjon i grupper, til å kjenne etter hva som er riktig for meg, stå i min prosess. Jeg knyttet hele livet mitt sammen. Satt timesvis på rommet i musikk, meditasjon og tanker. Ble bevisst energier på nye måter, brukte hendene mine med mindre blyghet over det rare, både på andre og meg selv.
Og det var India, tre uker på våren. Vakre vakre India. Påminnelse om at den virkeligheten vi setter som standard bare er en av mange, og noen andre kulturers standarder kan endre virkeligheten inni deg.

"Tristere enn å se tilbake på noe man aldri får oppleve igjen, er å oppleve noe og vite at det snart tar slutt, og miste opplevelsen i øyeblikket fordi krampetaket om øyeblikkene blir så harde at tilstedeværelsen bare tyter ut mellom fingrene og renner vekk."
Sommeren forsvant i regn og jobbing. Jeg hadde med meg noen flere verktøy fra året som var gått, men jeg hadde igjen en hverdag i forholdet som både trakk i meg med den sterkeste kjærlighet og nærhet, og stadig mindre håndgripelige fornemmelser av stagnasjon og mangel på kontakt med livet.
Ikke lenger selvskading og selvmordsfare, og vi flyttet sammen i Bergen hun og jeg. Delte samboerlivet med barnlig begeistring og godt samarbeid, ispedd min angst for studielivet og hennes fantasier om puddefjordsbroa. Stagnasjon, kanskje mer enn noen tid, tappet for livsenergi uten å skjønne det. Få impulser, tv, hverdag. Indirekte manipulasjon og mønstre mellom oss. Tapt tro på meg selv. "Jeg vet jeg savner flere ting. Savn jeg knapt tør kjenne, for det higer sånn om jeg gjør det. Dans. Flørt. Eventyrlyst. Det alternative. Det tøffe. Grensesprenging. Vemod, de god-vonde stemningene."
Hun søker også forandring, føler samboerskapet holder henne tilbake. Vi planlegger å bo hver for oss, ikke et brudd. Avslutningen på forholdet skjer ved at hun går rett til en annen. "Alene. Nå er jeg helt jævlig alene. Nesten mer enn noen gang. Jeg var mer hel sist jeg var så alene. Ensom, men mer hel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være alene når jeg er så lei av meg selv. Jeg er bare den samme gamle.. ikke det engang. Jeg er en redusert utgave av alt jeg har vært. Jeg kan ikke forstå at noen tar meg for å være ny.. om de så stemplingsdatoen hadde de måttet kaste meg. Jeg har gått ut på datoen, og det er grønn avskylig mugg på meg. Herregud for noe melodrama. Prøver å le av det hele. Haha. Det går ikke. Alene i Bergen. I fremmed by. Med fremmede studier. Og ingen venner, utenom ses-av-og-til-og-tar-en-kaffe. (...) Og jeg har formet selvbildet mitt etter henne. Tilpasset det. Litt for godt. Jeg vet hun ikke ville at kraften i meg skulle bleke slik. (...) Hun sårer meg. Alt sårer meg. Livet mitt sårer meg. Jeg er bare et sår. Et åpent, metaforisk kjøttsår."

(Soundtrack: Mye samme som forrige året. + Hennes musikk: Tool, A Perfect Circle, Deftones mm)

(det blir en del 2, er jeg redd)

Flere lag

2009-11-26T12:58:00.002+01:00

Menneskene rundt deg er mye mer enn du forestiller deg.

Jeg tenker i dag på Steppeulven og alle sidene ved ham. Når han ble lokket forbi forestillingen om seg selv delt i to, menneske og ulv, entret han en verden av uttallige lag i sin egen person. Og slik han opplever den surrealistiske verdenen alle lagene innebærer, slik opplever også jeg surrealismen i livet er noe av det som sterkest knytter meg til ukjente lag i meg sjøl. Speilet i alle dimensjonene av livet.
Overgangene mellom studielivet og verden utenom kan føles som sprang gjennom twilight zones, litt som denne følelsen jeg sitter med nå på formiddagen.

Jeg har sovet for lenge mot bedre vitende, men det ulte og herjet ute, i halvsøvne regna jeg på om fraværet i dag vil slå tilbake på meg, og satte vekkerklokka frem. Men det var ikke bare den svake gyngefølelsen i villaen, som vaier litt i ekstrem vind, og bildet i hodet av dagens foreleser, som fikk meg til å begrave meg dypere under dyna. Det var lagene som lokket. Det var behovet for å drømme mer.

En drøm kombinerte personer som ikke kjenner hverandre, fra ulike sider av virkeligheten. En i klassen jeg vil bli kjent med, ut fra sterk følelse av at han og jeg har noe felles, en ung bekjent som synger og rapper fenomenalt, en ganske spesiell synth-entusiatisk kamerat som for tiden går på kunsthøyskolen i Tromsø… og venninnen med navnet fra Cornelis Vreeswijk, hun som går med revepels, og ligner en rev selv, men alltid viser seg å være menneske. I drømmen forsvant hun, hun satte seg i en bil og kjørte den utfor et stup.

Når jeg våknet, hadde jeg igjen den følelsen som tidligere i høst skremte meg og gjorde fremmedfølelsen voksende. Følelsen av å ikke komme seg ut av en surrealistisk drømmeverden, og inn i den verdenen som kaller seg virkelighet. Kvaliteten på følelsen, hvordan den setter seg som en lett og nesten umerkelig skjelving, angst, spenning et sted i overkroppen, ligner den jeg noen ganger får på vei mellom ulike dimensjoner i livet mitt også. Den har ikke vært den samme i det siste som tidligere i høst. Da vekket den mer angst, jeg følte meg grepet av surrealismen uten å være med i den og kjenne meg trygg til tross.
Nå ligner angsten stadig mer på spenning. Jeg sammenlignet det for psykologen min med å være på reise, og kjenne det i kroppen når du skal finne riktig tog eller et sted å sove for natten uten planer og uten å vite hvor du vil være i verden det neste døgnet. Det er mer spenning enn angst, det åpner heller enn det lukker. En hengivenhet heller enn en motstand til livet.

Men likevel dveler jeg ved tilstandene. Jeg har vanskelig for å kaste de til side for å konsentrere meg om ting jeg skal gjøre, forestillinger om den riktige og pliktoppfyllende student… Likevel trekkes det konstante paralleller mellom alle dimensjonene av livet mitt, og min voksende identitet som kommende psykolog. Tidene jeg glemmer den biten av meg blir kortere og sjeldnere. Vitenen om at jeg skal bli psykolog, og alle mine refleksjoner og følelser rundt det, blir stadig mindre spesifikt lokalisert på fakultetet.

Det er lenge siden jeg ble tilhenger av livets lære over bøkenes, så kanskje det ikke er så rart. Men jeg merker likevel en endring, jeg merker en kvalitetsforskjell på å knytte erfaringene mest til psykologisk kunnskap, og å knytte de mer og mer til hvem jeg ønsker være som psykolog. Jeg tror jeg vil møte alle dimensjonene jeg er bevandret med, og enda noen til, i rommene med mennesker jeg skal være verktøy for. Å ha mot til å stå i surrealismen, å se mer av meg enn mennesket og ulven, og den alltid utviklende erkjennelsen av nye og nye følelsesmessige tilstander og stemninger… det er en lærdom på vei til yrket mitt som fakultetet mitt bare representerer et lite utsnitt av.

En slik tankegang er vanskelig å stå for eller kjenne på innenfor den bygningens vegger. Innenfor de veggene ser jeg meg sjøl utenifra som tilsynelatende arrogant, kanskje unnalurende i forhold til hva som betyr noe der, undervurderende ovenfor flere tiår med kunnskap og ekspertise… Men om en annen levde livet mitt, ville vedkommende skrumpet livsveien som psykolog inn til et akademisk domene? Hvorfor skiller jeg meg på dette området? De som er rundt meg der har også dimensjoner utenom fakultetet å spille på, og kanskje de er usynlige for oss innenfor de veggene. Slik så mye ble usynlig innenfor de veggene. Der vi skulle lære om det virkelige livet utenfor, samtidig som det hviskes inni oss om skyldfølelse når det livet prioriteres.

Biter av kvelden

2009-11-21T07:20:00.000+01:00

Jeg skulle gi cd’er til min androgyne nye venn, og han skulle befinne seg hos mannen som har gitt seg selv et dyrenavn. Der er det mennesker som kommer og går alltid, de har sine ulike agendaer, fra ønsket om å få noen drag av jointen som alltid sirkulerer, til ønsket om å oppnå en åndelig harmoni, eller bare føle seg tatt imot. Mannen med dyrenavnet er omtrent aldri alene, men samtidig alltid alene likevel.

Når jeg kommer dit med cd’ene er ikke den androgyne der. Og det er rart, jeg tror ofte ikke på min egen sensitivitet, og jeg vegrer meg for å stå inne for den ovenfor de fleste mennesker i livet mitt… men idet jeg kommer inn der er sensitiviteten for det ordløse en dominerende egenskap i meg, den tar over og tilstanden min havner et sted i et vakuum mellom tanken på den androgyne og cd’ene, og hva jeg kjenner i rommet.
Jeg setter meg ned, det er kjente og ukjente ansikter. Guru-damen som angivelig er forfulgt av tysk politi for å ha vært blant noen munker som har gått skarpt mot kapitalismen, ser overraskende hverdagslig og ikke guruaktig ut. Også er det atmosfæren… det er så jeg kan kjenne i lufta en rekke striper med ”Swoooosj” skrevet over. Jeg spør etter den androgyne, de snakker om ham og hans oppmerksomhetstrang, som har kollidert med deres meditasjons-agenda, forstyrret energiene og symbiosen mellom medlemmene i ringen sier guru-damen, og jeg sjønner at swooosjet kommer av slik han forlot rommet.

De sender rundt en ”talking stick”, når noen har trestokken kan de snakke fritt eller formidle hva de vil. To personer sier knappe ting med lure blikk, og holder lenge på pinnen, snurrer den mellom fingrene, ser seg rundt, mediterer demonstrativt og vekker humring fra de øvrige. Ordet blir mitt, jeg forsøker famlende abstrakt å sette ord på hva sensitiviteten har plukket opp, beskriver swoooosjet, beskriver følelsen jeg har av en fortettethet, en komprimert masse i hver enkelt, som gjør det vanskelig å strekke ut. De viser meg gjenkjennelse, jeg blir glad for å være et sted hvor terskelen er lav for rare utløp for rar sensitivitet der stemning i et rom blir til massetetthet og swooosj.

Jeg spør nølende etterpå om hva som egentlig har skjedd, og får en majestetisk uttrykt replikk servert fra mannen med dyrenavnet, om hvordan de i det rommet tilstreber å forlate et øyeblikk for å gi rom for det neste, her skal intet dveles ved, det skal bare flyte videre, tid er illusjon og vi har hørt det før og det er så skjønt og riktig og jeg skjønner først etter at jeg har gått derfra at jeg kunne sagt til ham: ”Bullshit. Mellom disse veggene hagler tankene som dveler ved situasjonen dere var i før jeg kom. Jeg var ikke der, og likevel kan jeg knapt puste i tettheten i lufta som den androgyne etterlot seg.”

Hele den stunden repeterte seg på innerøyet senere i kvelden. Og lagene, alt som kan trekkes ut av en slik opplevelse, pirket i meg og ertet, vekket glede og nysgjerrighet. Hva skjer når en blir del av en setting der åndelig image er normen? Hva skiller egentlig et åndelig image fra et konvensjonelt et? Og når medlemmene i sirkelen på gulvet demonstrerer lure smil og meditative poseringer, mens hele deg dirrer av at du vet med hele følelsessystemet at det er posering, det er keiserens klær. Nakenheten var den forbudte uforløste dvelingen ved forrige øyeblikk og swooosjet som fremdeles kan høres fra den som forlot rommet i sterke følelser. Men du tør ikke være ungen å peke. Eller det lille du peker, din stemningsbeskrivelse, blir som et eget lite keiser-kostyme, den sensitive og intuitive pakket inn og servert med riktig tonefall og beinstilling i halvlotus. Og det spiller så liten rolle om temaet er en høyere bevissthet eller mors kjøttkaker, når ingen unge er tilstede som tør peke på nakenheten… hvor hver enkelt var under all poseringen.

Jeg finner den androgyne omsider et stykke lenger ut i kvelden, på Fincken, lesbe-homse stedet i byen.. Han spankulerer rundt og bader uforbeholdent i glansen av andres fascinasjon av ham. Støvletter over tettsittende jeans, slitt lys t-skjorte med avklippede ermer under feminin strikka cardigan og en skinnfrakk med belte i midjen. På hodet en lyseblå sixpence og store åttitallsbriller. Øynene, de som de færreste klarer møte, eller la være å bli litt fortapt i, er som vanlig sminket. Han piruett-danser mellom kroppene til mennesker han kjenner, og de er mange, nettopp fordi han er sånn piruett-dansende i alle sosiale sfærer og fordi de blir fascinert, de vil være i kontakt. Jeg observerer med lattermildhet hvordan han ikke kan være i rommet uten at alle legger merke til ham på ett eller annet tidspunkt. Samtidig er jeg pinlig klar over at jeg selv ikke kan annet enn å legge merke til ham.

Ville jeg giddet å vente til han har minglet med halve lokalet før han konsentrerer seg om kontakten vår, om han var en hvilken som helst annen venn? Og lurer jeg meg selv, når jeg tror det er en vennskaps-forbindelse som når innenfor fascinasjon og sporadisk intimitet? Intimitet mellom oss to er en så absurd ting i seg sjøl, at den eneste vennen min som kjenner oss begge ganske godt, lo så hun hyperventilerte da hun fikk høre om det. På dansegulvet i kveld, det dansegulvet i byen hvor det er færrest grenser for personkombinasjoner, følte jeg meg som en mann som ble flørtet intenst med av en dame det ene øyeblikket (mennesket har vært stripper i yngre dager, må vite), og en kokett jente det neste, før jeg plutselig tar rollen som den poserende kvinnen. Og det er bare lek, seksualiteten er ikke på langt nær så dominerende som følelsen av å famlende leke med roller slik barn gjør. Og det er vel derfor jeg føler denne personen gir meg noe. Det er sider av meg som for ofte dekkes av voksenverdenens flauhet og orientering rundt norm og mas, som han har røsket i.

Og jeg syns det er utrolig merkelig hvordan han plutselig ble nærere akkurat denne tiden, hvor kontrastene mellom den sinnsfriske tilstrebelsen på fakultetet og den gode galskap i andre ytterpunkter i livet ble sterkt å forholde seg til. Det minner meg om den forrige androgyne som var meg nær, hun som sjonglerte ved enhver anledning og har sin egne måte å skape sin virkelighet på i totalkontrast til den som forsøkes skapt på fakultetet. Er det noe i meg som bruker min stadige trassige motreaksjon til ’normalitet’, til å tiltrekke meg representanter for helt andre sider av virkeligheten? Og hva i all verden er det med disse barnlig naive androgyne menneskene med voksen visdom i øynene?

Jeg fikk oppi hele kveldens scenarie også opplevd en helomvending i menneskesyn og egne fordommer som gjorde meg svimmel. To mennesker jeg har hatt en fordomsfull holdning til på avstand, i overraskende takt med mediebilde og gjengse normer for hva man skuler med skrått blikk på, hadde en forbindelse til den androgyne og havnet rundt samme bord som oss et sted. Jeg lukket meg ikke for de, det var så noe i meg visste jeg trengte utfordre fordommene. Før jeg visste ordet av det hadde holdingen min tatt en helomvending, og det som viste seg for øya mine var noe rent, den åndeligheten og tilstedeværelsen som sirkelen på gulvet tidligere på kvelden hadde tatt på seg som keiserens klær, var disse to menneskenes nakenhet. Og barnet i meg, lekt frem gjennom kokett og forførerisk dans og kommunikasjon med den androgyne, pekte ut deres skjønnhet der den voksne hadde sett med fordommers distanse.

Den jeg hadde hatt mest fordommer mot, stod i en samtale på fortauet over gata da det hele gikk opp for meg. Jeg hadde bare utveksla tre ord med ham, men de var av innhold, og da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, hvor mye respekt jeg plutselig hadde fått for denne mannen, hadde jeg før jeg skjønte det selv gått bestemt over gata, brutt inn i samtalen og omfavnet ham. Og mens vi klemte, først noe underlig, han så nok ikke den komme, så fullstendig gjengjeldt og inderlig, tenkte jeg høyt inni meg: ”Jeg har hatt et så fordømmende blikk på deg, nå har jeg skjønt du er en helt annen enn jeg trodde, og jeg kjenner en enorm respekt for den du er, kan du tilgi meg?” Da vi slapp hverandre så han på meg med varme og kalte meg god, og jeg følte med lettelse at om han hadde hørt tankene mine, hadde han tilgitt meg.

...

2009-11-21T07:13:00.000+01:00

Nå skriver jeg igjen. Det er en merkelig innvendig konflikt som oppstår, når jeg får en trang til å skrive om livet mitt. Pøse ut kapitler av romanen om mitt liv. Når opplevelsene blir så billedlige.. og det lokker så til de grader å prøve beskrive et øyeblikk, en følelse eller en person på en måte som fanger alt som ikke var slik alt annet er. Det er lek, det er uttrykk, det er glede.

Men det var en tid det ble en avsporing. Jeg lo rått av japanske turister som ikke kan oppleve noe uten å ta bilde av det, samtidig som jeg knapt opplevde noe spennende uten å etterpå å skrive om det. Og når livet virkelig var spennende, når hver dag hadde sine øyeblikk som ikke kunne sammenlignes med noe annet, og det fylte meg med en sprekkeferdighet av ord... da skrev jeg også når jeg ikke hadde anledning. Grep fatt i nærmeste nettkafé og forsvant i den parallelle virkeligheten, den som var livet mitt i ord… ord på ord, 10-20 sider i uka, alle karakterene, all overveldelsen. Ja, intensitet fordrer ventiler… brystet gjør vondt når det fyller seg opp. Men jeg skjønte på et tidspunkt at jeg ikke lot øyeblikkene være hva de var, ikke turte tro på deres autensitet, deres verdi, om ikke de ble bevart i den parallelle virkeligheten.

Så hva skjer når jeg nå kjenner gleden og lysten til å beskrive ting i livet? Jeg holder igjen. Jeg blir redd. Jeg har endelig lært meg å nyte annerledeshet, liv, sterke følelser, skjønnhet… uten å bekrefte de i ord eller samtale. Om noe ble glemt, om noe ikke ble delt, det var likevel hva det var. I øyeblikket noe annet enn alt det andre.
Å vise frem sitt liv. Slik jeg, når jeg forelsket meg i livet mitt, ville som den nyforelska spre ordet om hvor herlig objektetet for min kjærlighet var. Nå har forelskelsen fått et nytt bluss, tross det langvarige forholdet mellom meg og mitt liv. Og jeg får på nytt lyst til å beskrive hvordan livet overrasker, hvordan det inneholder så mye nyanser, hvordan det lærer meg så mye, hvordan det framruller sammenhenger og synger om noe annet enn frykt. Jeg får lyst til å vie et avsnitt minst til hver av de mange som er de de er på akkurat sin måte, og hvordan de aldri kan erstattes. Jeg får lyst til å beskrive smaker av måltider, farger på stemninger, med nyanser som aldri har fantes på et fargekart før, og akkurat hvordan noen smilerynker kommuniserer, når de kom fra akkurat det stedet, i akkurat de menneskene samlet og hvordan disse smilerynkene omfavnet hverandre. Slik får jeg lyst til å skrive, pompøst og rungende, for nå kommer jeg ikke fra et sted som så alt som en gjentakelse av noe annet. Nå har jeg begynt å trå over den terskelen som forandrer bakteppet for opplevelsene…

Siv, med frokosten i dag, dandert innimellom vinglass og rot fra i går, satte ord på kontrasten mellom verden sett gjennom deprimerte øyne og våkne nye øyne. De ulike virkelighetene. Jeg tenker over hele spekteret imellom, alle måtene å oppleve på, og hvordan det å være våken alltid kan løftes til en større våkenhet, det finnes ingen grenser.

Og det slår meg, alle våre måter å skape virkelighet på, de spenner over flere dimensjoner. Fra det konvensjonelle til det radikale, fra det deprimerte til det nyforelskede, fra det selvsaboterende til det selv-ivaretakende… Og virkeligheten vår endres fra dag til dag langs disse dimensjonene… ut ifra hvem som speiler hvilke sider i oss, ut ifra hvilket stemmeleie vi er i, og hvilken stemme utenfor eller i oss selv vi tror vi skal tro på.

2009-11-13T03:53:00.001+01:00

Jeg får lyst til å sette ord på noe i min virkelighet som egentlig ikke tilhører de vanlige ordene man bruker. Og det er rart, jeg skulle ønske jeg hadde andre språk eller skiftet ut ordforrådet mitt noen ganger, for noen ting tilhører ikke den verdenen ordene har knyttet seg til. Vel, noen ganger lurer jeg på om ingenting gjør det, om det som skiller ethvert øyeblikk fra et annet blir skamfert av vår bruk av ordene.

Det er noen mennesker, som ikke bare er forskjellige fra resten slik vi alle er (noen av oss mer uttrykt enn andre)... men som er forskjellige på en slik måte at normene menneskene har laget seg for å trenge igjennom våre forskjeller og følge en tråd som var lagt på forhånd, helt eller delvis ikke gjelder. Mange har vanskelig for å være nær disse individene, det innebærer tap av kontroll. Og den kontrollen vi har i en forutsetning, en regel og en standard satt… den kontrollen utfordres ved en slik nærhet som nekter annet enn å bringe oss til øyeblikket.
Når jeg prøver beskrive noen av disse individene for andre som jeg ser speiler den frykten jeg selv har for å miste kontroll, prøver jeg ivareta norm-verdenen ved å understreke noe av fremmedheten til disse individene. Jeg kan snakke om den gode galskap. Jeg kan snakke om de som lever utenfor samfunnet, at det også er et perspektiv verdt oppmerksomhet. Ordene.

Det er en kvinne jeg kjenner og var nær en tid, som var så mye yngre enn meg og så mye eldre på samme tid. Når jeg ser på henne med mine samfunnsbriller, er hun et av de stakkars menneskeskjebnene, et løvetannbarn som nok har fått sin form og sin barnlighet av alle årene som gikk tapt. Og da er den hun har utviklet seg til å bli noe som ikke skulle vært, for det skulle vært annerledes for oss alle, om vi levde de livene vi aldri hadde lært noe av. Hyperaktive spillopper, signal om ønsket oppmerksomhet, veslevoksen naiv måte å snakke om ting på.. med samfunnsbrillenes næring til denne måten å beskrive et menneske, en arroganse og forståelsesfull overbærenhet… gikk så mange glipp av en annen lærdom. Den som ligger i kvinnens hode på skakke, da hun så den tingen resten av rommet gikk glipp av i sine speil av sine frykter og forestillinger. Den som ligger i noen som møtte seg selv og sin historie med en selvopparbeidet refleksjon og sine egne ord og symboler for det resten av oss kanskje bruker en livstid på å lære oss å beskrive med vårt sett av voksne termer. Og var jeg nær henne, da gjaldt ingen mal for kommunikasjon, den skapte vi fra minutt til minutt.

Det var en vagabond som reiste med oss på to reiser. I lommen i bussen. Han bor oppi nord nå, han er blant folk som aksepterer ham. Og han er en av de, som du ikke engang kan kalle de, for de har lite felles utenom at de utfordrer så mye forutsigbar normalitet du ikke engang visste du var så bundet til.
Jeg vet ikke så mye om ham. Bare at han vokste opp i en liten by, at han aldri forsto normene, aldri fant sin plass, og dro. Nå er han en person du kjenner urkraft stråle ut fra lang vei, og du tenker med kontrolltanken at han er tilbakestående, fram til du ser en visdom i blikket, som aldri trengte en bok. Eller hører en uttalelse når han finner det relevant å komme med den, det var nemlig aldri relevant å bevise noe for andre. Når han klemmer deg med total uforbe-holdenhet og hele brystkassen din revner av hjertets voksesmerter tenker du med kontroll-tanken at en slik effekt av en klem finnes ikke, og at noe sikkert ikke stemmer siden denne lurvete, grovhudede mannen bringer slikt frem i deg. Og hva er baktanken hans, med å holde deg så totalt uforbeholdent tilstede i hans krafttak, er det en seksuell baktanke, en barnslig manglende grunnleggende viten om hva som sømmer seg, noe han vil ha av deg?
Men det er innen av delene. På et tidspunkt oppdager du at hans norm er uforbeholden kjærlighet til alle som ikke avviser ham. Og at når han får plass til all den kjærligheten som ikke sømmet seg steder han har vært før, da lyser han slik en messias i en forgyldt bibel kunne lyse, gjennom det ville blikket og de bråe flamboyante kastene med hodet, de uvante faktene og den lurvete bekledningen. Og tør du famle og finne en frekvens i øyeblikket, der kontroll-tanken viker for følelser som vet noe om det å leve, da danser dere i en kommunikasjon av koppspråk og kanskje noen ord, der ingen normer som ikke går rett til rot av hva som er medmenneskelighet, har plass.

Jeg kjenner igjen følelsen av at hjertet sprekker opp av voksesmerter, når jeg klemmer en av mine nye venner i Bergen. En av de jeg kan beskrive med lattermildhet over vill og tilsynelatende fantasipreget verdensanskuelse, over anekdoter om hans særeste påfunn og androgyne bekledninger eller kunnskap om underlige elementer fra livshistorien hans. Og en av de jeg kan entre et rom med som ikke lignet andre rom. Der vi fant vårt eget språk i lek og dans og latter, umiddelbart i møte, uten noen tanke om hva den andre tror om oss, uten begrensninger annet enn de respekten for hverandre legger. Etter slike møter faller lattermildheten over på resten av menneskene, og følelsen av at vi har misforstått noe.

De finnes overalt, de som lever utenfor boksene, om så en del av de vet og bruker spillet i noen av boksene likevel. De som tvinger deg til å gjenskape virkeligheten om du virkelig møter de, for du kan ikke bruke oppskriftene dine eller tegne slike relasjoner med sjablonger. Og når du er der, i den virkeligheten, da kjenner du også igjen silhuetten som alltid lå der, i alle relasjoner, men i dette øyeblikkets virkelighet nedstrippet til en renere kontur: Mellommenneskeligheten. Og utenfor det rommet som ikke kan beskrives, det mellom deg og den andre, der dere famlet frem en felles frekvens, der har du det parallelle blikket utenfra, det som humrer litt over absurditet eller hvor annerledes noen eller noe kan være fra alt annet i livet. Det som sammenligner, der det aldri egentlig var nødvendig eller gagnet noen å sammenligne. For i øyeblikket du møtte den andre, var all sammenligning irrelevant.